Utvalgte pianostykker

Idyll, op. 24 nr. 5
Sommervise, op. 45 nr. 3
Ballade, op. 36 nr. 5
Godnat!, op. 66 nr. 6

Fru Grøndahl er jo længst kent som en ualmindelig Værdi blant Kvindelige Komponister, der ellers ikke som Kaste betragtet rangerer højt. Hun er en fremragende Fortæller i sine behændige og elegante Klaverstykker, og en indtagende Lyriker i sine Sange. Som Pianistinde er Fruen paa samme Tid mandig frejdig og kvindelig fin. Intet Under da, at det samlede Billede af hennes Kunstnerpersonlighed denne Aften blev saa smuk og god en Virkning.

(Nordisk Musik-Revue, 1900, gjengitt i Camilla Hambros doktoravhandling «Det ulmer under overflaten» fra 2008)

Musikkhistoriens nådeløse maktstrukturer har definitivt ikke talt til Agathe Backer Grøndahls (1847–1907) fordel, hverken i samtidens musikkliv eller i ettertidens historiegjengivelser. Av datidens kritikere ble hun nærmest utelukkende vurdert, riktignok ofte i rosende ordelag, som kvinnelig pianist og kvinnelig komponist. Hennes spillestil og virtuose teknikk som solist ble rost for «maskuline» kvaliteter, hennes komposisjoner ble ofte beskrevet som uttrykk for «kvinnelig ynde» og til og med sittestillingen på pianokrakken ble kommentert som mindre «kvinnelig» enn andre «pianistinder». Ser man forbi all den usaklige mannssjåvinismen og de andre uoverstigelige hindringene hun møtte, tyder alt på at hun var en av de ledende pianistene i sin generasjon, en sentral skikkelse i norsk og europeisk musikkliv og en komponist med noen av de samme kvalitetene som har gjort Grieg så berømt.

Med en skipsreder som far og den berømte maleren Harriet Backer som storesøster, manglet det hverken på kulturell eller økonomisk kapital i Agathe Backer Grøndahls oppvekst. Det ga henne tidlig innpass i eliten av norsk kulturliv. Hun var pianoelev av Otto Winter-Hjelm allerede som barn, ble tidlig kjent med Kjerulf, Svendsen og Grieg, og reiste til Berlin som 18-åring for å studere. Tidlig i 20-årene hadde hun etablert seg som internasjonalt anerkjent konsertpianist med braksuksess både i Berlin og Kristiania. Dessuten var hun både en hyppig gjest hos og elev av Franz Liszt. Vennskapet med Grieg var viktig for dem begge gjennom hele livet. Blant annet var Grøndahl solist i Griegs berømte Pianokonsert i a-moll ved flere anledninger og med Grieg selv som dirigent. Da Grøndahl døde i 1907, bare noen måneder før Grieg, skrev sistnevnte en rørende hyllest i et dagboknotat:

Så sluttede da dette Skjønne Liv. Skjønt i sin noble Pessimisme, og i al sin Lidelse. Ingen Kunstnersjæl har vandret renere Veje. Der er få av det unge Norges Tonekunstnere om hvem det kan siges… Kunde en Mimose synge, vilde der vælde Klang frem fra den som fra Agathe Backer Grøndahls skjønneste, intimeste toner.

(Edvard Grieg i dagboknotat, 1907)

Som komponist skrev Grøndahl i all hovedsak sanger (romanser) og pianostykker. Både sjangervalg og det umiddelbart tilgjengelige tonespråket har gitt komposisjonene hennes den lite flatterende merkelappen «salongmusikk». For deler av Grøndahls produksjon er denne betegnelsen treffende – en del av pianostykkene og sangene er relativt enkle å fremføre, har sangbare og iørefallende melodier og en oversiktlig form og temabearbeiding. Både «Idyll» fra 6 Idylles, op. 24 nr. 5 (1888), og «Sommervise» fra Fem fantasistykker, op. 45 nr. 3 (1897), kan sies å tilhøre denne kategorien. Førstnevnte kan minne om Sindings Frühlingsrauschen både i melodiføringen og det sildrende akkompagnementet. Og akkurat som Sindings «superhit», flyter også Grøndahls «Idyll» bekymringsløst gjennom det idylliske tonelandskapet, som har stilistisk slektskap med den tyske tidligromantikken, men også innslag av overraskende og nesten barokke sekvenseringer. «Sommervise» er enda enklere i strukturen, men viser samtidig Grøndahls evner som melodiker og musikalsk stemningsskaper. Den melodiske magien og barnlige enkelheten kan gi assosiasjoner til Mendelssohns Lieder ohne Worte, Griegs tidlige lyriske stykker eller «Träumerei» fra Schumanns berømte Kinderszenen. Sistnevnte er også en naturlig assosiasjon når man hører «Godnat!» fra Grøndahls 6 Fantasistykker, op. 66 nr. 6 (1905), med undertittelen «Barnlige Billeder».

Disse «lyriske» stykkene er likevel bare en side av Grøndahls produksjon. I den andre enden av skalaen finnes virtuose konsertetyder med tekniske krumspring og høy bravurfaktor, nesten à la Liszt, og et sted midt imellom finnes en rekke lyrisk-dramatiske pianostykker som «Ballade» fra 10 Fantasistykker, op. 36 nr. 5 (1895). Pianoballaden er en egen undersjanger på pianorepertoaret, som var særlig populær på 1800-tallet med berømte bidrag fra Chopin, Brahms og Grieg, for å nevne noen. Selv om Grøndahls «Ballade» ikke har de samme kolossale proporsjonene som Chopins eller Griegs, er det så stor kraft i det alvorstunge temaet at det er lett å sitte igjen med følelsen av å ha hørt en dramatisk historie etter å ha opplevd Grøndahls buldrende «Ballade», og det til tross for at hun ikke videreutvikler eller varierer det tematiske materialet, men heller lar det utvikle seg i lytterens assosiasjoner. Å røre ved lytterens sjeleliv og følelser var antakelig en av Grøndahls hovedintensjoner som komponist, som det har vært for så mange opp gjennom musikkhistorien

Der er ingen glede så stor som den å komponere, skape noget virkelig skjønt, som liksom river seg løs fra ens indre sjeleliv og går inn i andres. Der er ekstase i ens følelser i sådanne øyeblikk som overgår alt annet, som virkelig løfter en op i de høyeste sfærer, og som gjør at hverdagslivet med alle sine små fortredeligheder ligger langt under og taper evnen til å ergre og kjede.

(Agathe Backer Grøndahl i brev til sønnen Fridtjof Backer Grøndahl, usikker datering)

Etter at Grøndahls komposisjoner var en musikkhistorisk parentes i mange tiår, har ettermælet hennes endelig fått vind i seilene de siste årene, i takt med en økende skepsis til den mannsdominerte kanon og strukturene som ligger bak den. Liv Glaser og Jorunn Marie Bratlie var blant pianistene som var med på å løfte frem Grøndahls musikk med sentrale innspillinger på 80- og 90-tallet, og i senere tid har Camilla Hambros doktoravhandling fra 2008 og Sara Aimé Smiseths formidling av Grøndahls liv og musikk vært viktige bidrag til den økende interessen.

Thomas Erma Møller