Antonín Dvořák: Pianotrio nr. 4 ‘Dumky’

1. Lento maestoso – Allegro quasi doppio movimento
2. Poco adagio – Vivace non troppo – Vivace
3. Andante – Vivace non troppo – Allegretto
4. Andante moderato – Allegretto scherzando – Quasi tempo di Marcia
5. Allegro
6. Lento maestoso

Da Antonín Dvořák (1841–1904) skulle komponere sin fjerde pianotrio i 1891, var han blitt en internasjonalt anerkjent komponist og en berømt skikkelse i det europeiske musikklivet. Han hadde oppnådd stor suksess, særlig med sine slaviske danser og sine symfonier (bl.a. Symfoni nr. 8 året før), men også med kammermusikk i den tyske romantiske tradisjonen etter Schumann og Brahms. Med Pianotrio nr. 4, op. 90, bestemte han seg for å fri seg fra klassiske formprinsipper og la noen av sine aller mest meditative melodier strømme fritt i et distinkt og høyst originalt, slaviskklingende tonespråk. Og nok en gang traff han spikeren på hodet. Johannes Brahms korrekturleste Dvořáks partitur og var over seg av begeistring. Det var også kritikerne, både da verket ble urfremført i Praha i 1891 og da Dvořák tok verket med seg på en lang Europa-turné like etter.

Pianotrio nr. 4 har tilnavnet «Dumky» – et slavisk begrep med en innviklet etymologi og betydning. Ordet er flertallsformen av «dumka» og har antakelig en direkte forbindelse med det ukrainske ordet «duma» (flertall: «dumy»). «Duma» er en form for episk ballade med melankolske melodier, sunget av menn til minne om undertrykte folk og folkeslag. Etter hvert som denne formen spredte seg til mange slaviske land på 1800-tallet, ble den kontemplative klagesangen ofte utvidet med kontrasterende partier med festlige folkedansrytmer i høyt tempo. Det er i denne varianten Dvořák brukte «dumka» som formmessig rammeverk, ikke bare i Pianotrio nr. 4, men også i Slavisk dans nr. 2, Pianokvintett nr. 2 og andre verk.

I Pianotrio nr. 4 går Dvořák rett på sak, og allerede i den fengslende innledningen til første sats blir det klart at både celloen og fiolinen har en dramatisk historie å fortelle. Her er ingen spor av sonatesatsform eller andre tradisjonelle formtyper. Den lamenterende(eller klagende?) melodien avløses plutselig av et lystig danseparti, og disse kontrasterende uttrykkene avløser hverandre i en førstesats som får utvikle seg helt fritt og der de lange melodiske linjene er selve drivkraften i musikkens fremdrift. I andresatsen stopper musikken helt opp, både i rytme og samklanger, slik at melodiene får enda større plass til å synge sin meditative elegi. Plutselig bryter musikken likevel ut i dans igjen, og denne vekslingen fortsetter verket gjennom.

Selv om Pianotrio nr. 4 i utgangspunktet har seks satser, eller seks «dumkyer», fremføres de tre første uten pause. Mange har derfor betraktet de tre første satsene som én større enhet og som en lang førstesats i et firsatsig verk. I en slik struktur ville fjerdesatsen tilsvare den langsomme satsen og femtesatsen scherzosatsen i en mer tradisjonell verkstruktur. Disse to satsene har også noe av uttrykket og tempoet som kunne passe til de nevnte satstypene. Dvořák bryter likevel stadig vekk med de etablerte konvensjonene og lytterforventningene, og nettopp denne uforutsigbarheten og formfriheten er med på å gjøre Pianotrio nr. 4 unik blant kammermusikken fra andre halvdel av 1800-tallet.

Thomas Erma Møller