Årets festivaltema: Opprinnelse

En opprinnelse er ikke en fødselsdato. Det er et frø.

Når vi snakker om opprinnelser i musikken, tenker vi gjerne på «den første» – den første symfonien, den første operaen, den første konserten. Men de fleste av disse øyeblikkene gikk ubemerket hen. Ingen visste at de var vitne til en begynnelse. Ingen applauderte for historiens skyld.

Det som gjør et øyeblikk til en opprinnelse, er det som vokser ut av det. En opprinnelse er ikke viktig fordi den kom først, men fordi den forandret alt som kom etter.

Årets festival handler om disse øyeblikkene. Ikke som isolerte hendelser, men som frø som spirte – og som fortsetter å spire i musikken vi hører i dag.

Ingen opprinnelse fødes uten et frø.

I et avsides palass i Ungarn eksperimenterte Haydn med fire strykere. Han visste ikke at han plantet et frø som skulle forandre all musikk som kom etter. Les mer om Haydn →

Mozart hørte hva Haydn gjorde. Han tok frøet og lot det vokse i nye retninger. Da han dedikerte seks strykekvartetter til Haydn, kalte han dem «fruktene av et langt og møysommelig arbeid» – arbeid inspirert av den eldre mesteren.

Beethoven kom til Wien for å motta «Mozarts ånd fra Haydns hender.» Han tok kvartettens intimitet og overførte den til sang og piano. «An die ferne Geliebte» – seks sanger knyttet sammen som én fortelling. Sangsyklusen var født.

Schubert lot den blomstre videre. «Winterreise» – 24 sanger der pianoet ble likeverdig med stemmen. To i samtale om det unevnelige.

Og hele tiden fantes stemmer som plantet sine egne frø i skjul. Hildegard i det tolvte århundre. Fanny Mendelssohn, hvis verker ble utgitt under brorens navn. Clara Schumann, feiret som pianist, ignorert som komponist.

Deres opprinnelse som skapere skjedde i samtiden. Deres opprinnelse som anerkjente kunstnere skjedde i vår tid. Noen frø trenger århundrer for å spire.

Å være original er vanskelig. Haydn visste det. Isolert på Eszterháza, langt fra alt og alle, ble han «tvunget til å bli original.»

Men originalitet handler ikke om å finne på noe helt nytt. Det handler om å se det kjente med nye øyne. Å ta det etablerte og vri det, utfordre det, la det vokse i uventede retninger.

Hver gang en kunstnerisk leder setter sammen et festivalprogram, står de overfor det samme spørsmålet: Hvordan kan vi være originale innenfor en tradisjon som er 300 år gammel?

Svaret ligger kanskje i selve begrepet «opprinnelse.» Vi leter ikke etter det nye for det nyes skyld. Vi leter etter øyeblikkene der noe ble til – øyeblikkene som formet det vi tar for gitt.

Ved å gå tilbake til opprinnelsene, finner vi mulighetsrommet. Vi ser at det som virker fastlagt, en gang var flytende. At det som virker selvfølgelig, en gang var dristig.

Når vi hører en strykekvartett i Risør kirke, hører vi ikke bare fire musikere. Vi hører 250 års samtale. Haydn som finner sin stemme i isolasjonen. Beethoven som river ned vegger. Bartók som finner folkemusikken i kvartettformen. Sjostakovitsj som skjuler motstand i notene.

Når vi hører en sangsyklus, hører vi Schuberts vandrer fortsatt på vei gjennom vinterlandskapet. Men vi hører også alle som har vandret etter ham.

Opprinnelser er ikke avsluttede kapitler. De er invitasjoner til å fortsette samtalen.

Velkommen til årets festival.