INFO Close

Benjamin Britten: Variations on a Theme of Frank Bridge

Benjamin Britten: Variations on a Theme of Frank Bridge

  1. Introduction and Theme
  2. Variation 1: Adagio
  3. Variation 2: March
  4. Variation 3: Romance
  5. Variation 4: Aria Italiana
  6. Variation 5: Bourrée classique
  7. Variation 6: Wiener Waltzer
  8. Variation 7: Moto perpetuo
  9. Variation 8: Funeral March
  10. Variation 9: Chant
  11. Variation 10: Fugue and Finale

Strengheten var utelukkende basert på profesjonalisme. Bridge insisterte på en fullstendig klar forbindelse mellom det som var i hodet mitt og det som var på notearket. Jeg pleide å bli sendt til den andre siden av rommet, Bridge spilte det jeg hadde skrevet og krevde at jeg svarte på om det var det jeg virkelig hadde ment.

(Benjamin Britten om Frank Bridges undervisning, Sunday Telegraph, 1963, min oversettelse)

To gnistrende pizzicatoer og et rumlende orgelpunkt fra strykerdypet setter stemningen før Benjamin Britten (1913–1976) presenterer temaet som skal danne utgangspunkt for Variations on a Theme of Frank Bridge. Men hva var temaet igjen? Temapresentasjonen er tilsiktet tilslørt, og først etter alle de 10 vidunderlig varierte variasjonene, får uoppmerksomme lyttere en ny mulighet til å få med seg hva som egentlig var utgangspunktet for Brittens briljante kommentarer til noen av musikkhistoriens mest brukte og klisjefylte former. Til slutt viser temaet seg å være fra den andre av Bridges Three Idylls for string quartet, op. 6.

Frank Bridge (1879–1941) etterlot seg en stor produksjon og komponerte musikk i de fleste klassiske musikksjangre. I tillegg var han både bratsjist og dirigent. Likevel er det først og fremst som Benjamin Brittens privatlærer i komposisjon at han har sikret sin plass i historiebøkene. Britten roste Bridges undervisning gang på gang gjennom livet, og de to later til å ha hatt et nært vennskap og stor gjensidig respekt for hverandre. Da Britten sendte notematerialet til Variations on a Theme of Frank Bridge til Bridge selv, hadde han lagt til kommentarer om hvordan hver variasjon reflekterte lærerens personlighetstrekk. Adagioen skulle vise Bridges integritet, marsjen hans energi, romansen hans sjarm, den italienske arien hans humor, bourréen hans sans for tradisjon, wienervalsen han entusiasme, ‘moto perpetuo’ hans vitalitet, sørgemarsjen hans sympati, ‘chant’ hans ærbødighet og fugen hans kompositoriske evner. Den avsluttende finalen var ment som et bilde på Brittens og Bridges vennskap. Disse notatene ble strøket før notematerialet ble offentliggjort.

Selv om variasjonene er vittige og humørfylte – blant annet parodierer Britten Rossini, Ravel og Stravinskij – er det også øyeblikk av mystikk, magi og utenomjordisk klangfullhet. Hør bare på den fortryllende og tåkefulle ‘chant’ eller de eteriske tonelandskapene rett før avslutningen av finalen. Mest av alt viser verket likevel det enorme mangfoldet i stil og uttrykk som skulle komme til å kjennetegne Brittens tonespråk. Britten hadde en forkjærlighet for nettopp variasjonsformen, der han kunne øse av sin oppfinnsomme behandling av et begrenset melodisk materiale, og Variations on a Theme of Frank Bridge var ett av hans mest vellykkede bidrag til denne formtypen.

Variations on a Theme of Frank Bridge ble komponert til Festspillene i Salzburg i 1937 på bestilling fra Boyd Neel. Samme år ble det også fremført i Storbritannia og kringkastet på radio. Det ble et viktig gjennombruddsverk for Britten som like etter skrev både en berømt Fiolinkonsert og Sinfonia da Requiem før han komponerte den store operaen Peter Grimes i 1945 og for alvor etablerte seg som en markant stemme i 1900-tallets europeiske musikkliv.

Thomas Erma Møller