Edvard Grieg: Haugtussa, op. 67

1. Det Syng
2. Veslemøy
3. Blåbærli
4. Møte
5. Elsk
6. Killingdans
7. Vond Dag
8. Ved Gjætlebekken

I de siste dager har jeg vært nedsunket i en høyst eiendommelig lyrikk: det er en nettopp utkommet bok på landsmål av Arne Garborg, Haugtussa. Det er en helt genial bok, hvor musikken egentlig allerede er komponert. Man behøver kun å skrive den ned.

(Edvard Grieg i brev til Julius Röntgen, 1895)

Det er lett å forstå at Edvard Grieg (1843–1907) lot seg begeistre av Arne Garborgs (1851–1924) store diktsamling, Haugtussa. Ikke bare var diktene «eiendommelige» og «geniale», men de formidlet også mye av det Grieg selv hadde vært opptatt av i språk, form og innhold. Garborgs lyrikk utløste en eksplosjon av skaperkraft i komponisthytten på Troldhaugen, og i løpet av én måned i 1895 komponerte Grieg 12 sanger, og skisser til ytterligere fire, til utdrag fra Haugtussa. Grieg var ikke sikker på hva slags verk materialet skulle munne ut i, og sangene ble liggende og kverne i komponistens bevissthet i tre år, før han til slutt valgte ut åtte sanger til den endelige syklusen i 1898.

Haugtussa ga Grieg en glimrende anledning til å gi sitt bidrag i en språkstrid han foretrakk å betrakte fra avstand. I 1895 hadde nasjonalromantikken preget norsk kunst og kultur i mer enn et halvt århundre. Tidemand og Gude, Vinje og Aasen, Kierulf og Bull var alle gamle eller døde. Men nasjonsbyggingen spisset seg likevel ytterligere til i årene frem mot unionsoppløsningen i 1905, og språk ble et naturlig og hett debattema. Men der Garborg stod på barrikadene for Aasens landsmål, var Grieg mer avmålt. Han uttrykte riktignok sin kjærlighet til det nynorske språket, både i brev («hvilken verden av ufødt musikk!») og verk (sanger til tekster av Vinje m.m.), men holdt selv på riksmål som sitt skriftspråk og utviklet etter hvert en skepsis til målforkjempernes unyanserte tilnærming. Da var det nok befriende å boltre seg i Garborgs språkunivers og løfte frem dets kvaliteter uten å måtte heve stemmen i den polemiske offentligheten.

Men det var på ingen måte bare språket som virket forlokkende på Grieg i Garborgs diktning. Diktene i Haugtussa er gjennomsyret av musikalitet og særlig folkemusikk – et kulturuttrykk Grieg hadde et spesielt nært forhold til. Grieg brukte både faktiske folketoner og folkemusikalske stiltrekk som sentrale elementer gjennom hele sin karriere som komponist. Men akkurat som for Garborg, var ikke folkemusikken bare nasjonalskatt og kulturarv for Grieg, men en kilde til å utforske det nye og ukjente. Særlig i verkene fra 1890- og 1900-tallet, som Haugtussa (op. 67) og Slåtter (op. 72), brukte Grieg folkemusikkens ornamentikk, tonalitet, klang og melodiske særpreg som et springbrett for musikalsk eksperimentering.

Grieg må også ha følt en boblende fascinasjon over hvordan Garborg lar naturen, seterlivet og bondekulturen bli en arena for å dykke inn i ukjente, mørke og mystiske verdener. Diktene kretser rundt den unge bondejenta, Veslemøy. Og det blir tidlig klart at denne jenta ikke bare er «mager og myrk og mjå», men også har uhyggelige forbindelser til underverdenen. Når den synske jentas stormende forelskelse ikke gjengjeldes av nabogutten Jon, går en fortvilet Veslemøy dypt inn i seg selv og langt ut i naturen for å forsvinne for godt.

Det er liten tvil om at nasjonalromantikkens forherligelse av naturen og bondekulturen er avløst av nyromantikkens mørke og mystikk i Garborgs verden. Og Grieg lar denne naturmystikken danne rammen også for sitt verk. Samlingen åpner med «Det Syng» der naturens forlokkende toner inviterer lytteren inn i en magisk verden og avsluttes med «Gjætlebekken» der Veslemøy ber den «surlande, kurlande […], tiklande, siklande […], hullande, sullande […], vildrande, sildrande […], tislande, rislande» bekken innstendig om å få forsvinne fra denne verden: «Å, her vil eg gløyma, gløyma […]. Lat meg få blunda, blunda!». Griegs lydmalende og nærmest impresjonistiske musikalske beskrivelse av bekken og de mørke, megetsigende samklangene gjør denne sangen til et av verkets musikalske høydepunkt.

Som nest første og nest siste sang, har Grieg plassert portrettene av hovedpersonen, først den mørke og mystiske skikkelsen med det tåkete blikket i «Veslemøy» og så den fortvilte jenta med det knuste hjertet i «Vond Dag»:

Som Fuglen, sårad under varme Veng,

så Blode tippar, lik den heite Tåre,

ho dreg seg sjuk og skjelvande i Seng,

og vrid seg Notti lang i Gråten såre.

Det slit i Hjarta og det brenn på Kinn.

No må ho døy; ho miste Guten sin.

I disse sangene får Grieg brukt alle sine evner som stemningsskapende musikalsk lyriker. Det varsomme, men gripende akkompagnementet uttrykker mye av det Garborg la mellom linjene og gir tekstene nye og enda dypere fargenyanser. I sentrum av sangsyklusen har Grieg plassert møtet mellom Veslemøy og Jon og den påfølgende forelskelsen. I «Møte» og «Elsk» slipper Grieg, som Garborg, løs sin indre romantiker – hør bare hvordan den lekne, folkemusikalske åpningstrillen avløses av forføreriske og erke-griegske kromatiske melodilinjer i pianostemmen i «Møte» eller hvordan både melodi og samklanger svulmer om kapp med teksten i «Elsk». De to kjærlighetssatsene omkranses av de lekne småsatsene «Blåbærli» og «Killingdans» der både Veslemøy og Grieg tillater seg glimt av uforbeholden glede i møtet med naturen.

Til sammen danner de åtte sangene i Griegs Haugtussa ikke bare en serie med magiske miniatyrer og gripende øyeblikksbilder, men også en storslagen bueform – en enestående enhet, et komplett bilde av Garborgs Veslemøy og et mesterverk i den nordiske sanglitteraturen. Møtet mellom Griegs modne musikkstil og Garborgs moderne nyromantikk var utvilsomt usedvanlig vellykket, og også Garborg selv var begeistret etter å ha overvært urfremføringen av sangsyklusen med Eva Nansen og Agathe Backer Grøndahl i Kristiania i 1899:

 … nu har jeg endelig fått høre Haugtussa-sangene ordentlig (på Eva Nansens konsert), og jeg er blitt så glad i dem, mer enn jeg kan si. Det er nettopp dette dype, bløte, dempede, den underjordiske musikk, som jeg på min vis søkte å synge inn i ord og vers, men som De har fanget. Og så plutselig igjen tindrende, strålende sol og sommerfryd, som i den velsignede Killingdansen. Men noe av det mest trolsk betagende er Bekken. Ja, jeg er nu glad og kry, rent utillatelig kry, fordi De kunne bruke disse versene. Takk! Fru Nansen sang deilig. Jeg syntes hun var Veslemøy, som jeg også har sagt henne. Deres takknemlige Arne Garborg.

(Arne Garborg i brev til Edvard Grieg, 1899)

Thomas Erma Møller