Edvard Grieg: Stemninger

Resignasjon
Scherzo-impromptu
Nattlig ritt

Jeg er ikke i stand til å komme til krefter og føles 100 år gammel, alleminst! […] Der er noen par år gamle norske stykker, som jeg er glad i, men forresten er det ikke mitt hjerteblod, som her har flytt.

(Edvard Grieg i brev til Gottfred Matthison-Hansen, 1905)

Det var en sliten, syk og resignert Edvard Grieg (1843–1907) som tok fatt på sin aller siste samling med pianostykker i 1905. Selv ikke gleden over nyvunnet norsk selvstendighet kunne veie opp for komponistens skrantende helse og tyngende alderdomsfølelse. For Grieg, som for lengst hadde blitt en berømt komponist og pianist, var det naturlig å se mer bakover enn fremover på denne tiden, og noe av det han fant, var gamle ideer og melodiske skisser som han valgte å utbrodere til de syv pianostykkene i Stemninger, op. 73. Underveis i komposisjonsprosessen kalte Grieg disse stykkene både «Skizzen» og «Charakterstücke» – han anså dem åpenbart ikke som sine tyngste bidrag til musikkhistorien, men endte likevel opp med den mer assosiasjonsskapende tittelen Stemninger, som også setter stykkene i mer direkte forlengelse av de 10 heftene med «lyriske stykker» som preget hele hans karriere.

Til tross for at Grieg poengterte at han ikke hadde lagt sin sjel, eller sitt «hjerteblod», i Stemninger, er stykkene både interessante i et musikkhistorisk perspektiv og vel verdt å lytte oppmerksomt til. Stemningen settes allerede i den lange, lengselsfulle og ensomme tonen som innleder «Resignasjon». Musikkforsker Daniel Grimley har påpekt at dette stykket har åpenbare likheter med et annet pianostykke av Grieg; «Aften paa Høifjellet» fra det niende heftet med Lyriske stykker, op. 68. Begge åpner med en lang utholdt tone, har en lokk eller «fjellmelodi» som melodisk kjerne og utbroderer melankolske stemninger. Dessuten har både «Resignasjon» og «Aften paa Høifjellet» en direkte forbindelse til Griegs gode venn, Julius Röntgen. Sistnevnte er skrevet som et minne etter en fjelltur Grieg og Röntgen hadde i Jotunheimen, og «Resignasjon» hadde opprinnelig tittelen «Sehnsucht nach Julius» [Lengsel etter Julius] i Griegs skissemateriale. Grieg hadde antakelig innsett at han ikke lenger hadde helse til å oppleve høyfjellet med sine venner igjen, og kanskje «Resignasjon» var et personlig uttrykk for lengselen han følte da kreftene fra fortiden var i ferd med å forsvinne.

Også i «Scherzo-impromptu» ser Grieg bakover, riktignok i et lystigere tonespråk og med mindre direkte forbindelser til tidligere verk. Dette lille stykket er et slags minne om Griegs bekymringsløse og oppfinnsomme lek med rytmer og figurer fra norsk folkedans og folkemusikk. Selv om stykket ikke regnes blant høydepunktene i Griegs produksjonen – Benestad og Schjelderup-Ebbe kaller det en «rutinemessig pastisj» i sin Grieg-biografi, er det likevel en kjærkommen kontrast i stil og uttrykk før stemningen igjen blir dunklere i «Nattlig ritt». Her galopperer musikken frenetisk inn i mørket, litt på samme måte som den senere skulle gjøre i Sibelius’ oppjagede orkesterverk Nattlig ritt og soloppgang (1908). Grimley har påpekt det marerittaktige i at Griegs musikk i «Nattlig ritt» beveger seg så desperat fremover, men likevel ikke synes å komme noen vei. I det kontrasterende midtpartiet får vi likevel enda et av Griegs mange lyriske lysglimt før den dramatiske rideturen fortsetter inn i natten.

Etter de tre stykkene som skal fremføres ved denne konserten, fortsetter samlingen med «Folketone», «Studie (Hommage à Chopin)», «Studentenes Serenade» og «Lualåt». Enkeltstykker fra Stemninger, deriblant «Nattlig ritt», ble urfremført av Fridtjof Backer-Grøndahl i 1905. Stemninger har aldri oppnådd samme status som de storslagne og nyskapende Slåtter (op. 72) eller de mest populære lyriske stykkene. Likevel er Griegs siste piano-opus lytteverdige, musikalske ‘stemninger’ og et annerledes og originalt eksempel på mangfoldet i hans sene stiluttrykk.

Thomas Erma Møller