Drømmen om Amerika…
«everything is gonna be alright»
Program:
Antonín Dvorák:
Strykekvartett i F-dur (den amerikanske), op. 96
– Vertavo
Maja Ratkje:
A Dismantled Ode to the Moral Value of Art
– Nordic Voices.
– pause
Franz Schubert:
Schwanengesang, (D 957)
-Robin Tritschler (tenor) og Saskia Giorgini (klaver)
Helt fra de første norske utvandrerne søkte lykken, har drømmen om Amerika vært levende i lille Norge. Samtidig har vår gamle europeiske kultur satt sine spor derover, fra da USA var en ung nasjon som ønsket å bygge seg opp som en sivilisasjon å regne med. Slik gikk det til at Antonín Dvořák ble bedt om å gi sitt bidrag til å ’bygge opp’ det amerikanske musikkliv. Den tsjekkiske komponisten gjorde nok jobben, men han kjente godt verdien av sitt eget lands folkemusikk, og uttalte at han i afroamerikanernes musikk fant ’alt som behøvdes for en stor og nobel musikalsk skole’. Den friske og utadvendte 12. strykekvartetten ble skrevet i USA i 1893, rett etter 9. symfoni (Fra den nye verden). Her, som i symfonien, dukker melodier basert på femtoneskalaen opp; komponistenes idé om en typisk amerikansk klang.
Maja Solveig Kjelstrup Ratkjes ’nedbygde ode’ tar utgangspunkt i den ikoniske Symfoni nr. 9 av Ludwig van Beethoven, et verk med sterk symbolsk betydning og et sterkt frihetsbudskap, men også brukt og misbrukt til de store anledninger av statsledere av mer eller mindre ærerik art. Kjelstrup Ratkje er en komponist som tør å skrive musikk med stor samfunnsbevissthet, og om man vil: Et politisk standpunkt. Brokkene man måtte høre av Beethovens musikk gir kanskje ikke samme effekt som Schillers hyllest til gleden. Trøsten kommer med et sitat fra den kanadiske rockeren og legendariske låtskriveren Neil Young; et sitat som også gir navn til denne konserten.
Om en komponist, som knapt kom seg utenfor Wiens grenser i løpet av sitt korte liv, hadde drømmer om Amerika, skal være usagt. Schuberts altfor tidlige død får oss til å undres over hva slags liv han kunne fått og hva slags musikk verden skulle fått oppleve. Noe av det siste den unge og døende Franz skrev, var også noe av det dypeste og mest geniale. Kanskje var han størst når han satte musikk til ord, som han gjorde i flere hundre Lieder, inkludert to sangsykluser: Winterreise og Die Schöne Müllerin. Schwanengesang er egentlig ikke en sangsyklus, men en samling av Schuberts siste sanger, utgitt, og med tittel, av Tobias Haslinger. Det gjør ikke sangene mindre geniale, med Rellstab og Heine som hoveddiktere, pluss Seidl i Schuberts aller siste sang, Die Taubenpost. Som helhet peker Schwanengesang utover Schuberts egen tid, både i uttrykkskraft, personlig dybde og i musikalske virkemidler som ikke ble comme il faut før ca. hundre år senere.