INFO Close

Gustav Mahler: Pianokvartett i a-moll

Gustav Mahler: Pianokvartett i a-moll

  1. Nicht zu schnell
  2. [Scherzo-skisse]

Gustav Mahlers (1860 – 1911) symfonier, med enorme proporsjoner og eksistensielle dimensjoner, samt hans saftige og uttrykksfulle orkestersanger, er blitt stående som musikkhistoriske søyler fra den senromantiske og tidligmoderne brytningstiden rundt år 1900. Men lenge før Mahler kom så langt, skrev han enklere komposisjoner og studier for mindre besetninger, og ett av verkene som stikker seg ut, er den ene satsen han etterlot seg for pianokvartett. Dette er Mahlers eneste bidrag til kammermusikkrepertoaret og et hint om hva som kunne ha vært hvis han hadde fortsatt å komponere kammermusikk.

Mahler var bare 15-16 år da han komponerte Pianokvartett i a-moll. Det er usikkert om det på noe tidspunkt fantes en ferdig kvartett, men i alle tilfeller er det bare førstesatsen og noen skisser til en scherzo som har overlevd. Selv om kvartettsatsen er ungdommelig og skrevet av en tenåring, er det på ingen måte musikalsk umodent. Satsen har et nært stilistisk slektskap med Schumann og Mendelssohn, kanskje også Brahms, og kunne lett vært forvekslet med en av de etablerte komponistenes kammerverker fra midten av 1800-tallet. Samtidig, som Constantin Floros har påpekt, er det også spor av det lidenskapelige uttrykket, de kolossale kontrastene og klimaksene, og de mørke, hendøende «morendo»-avslutningene som skulle prege Mahlers musikk senere i karrieren.

I 1876 vant Mahler en komponistpris for det som antas å ha vært Pianokvartett i a-moll, og samme år spilte han en konsert der «en kvartett» (antakelig denne) ble fremført i Böhmen – dagens Tsjekkia. Mahler tilintetgjorde notematerialet til de fleste av sine tidlige verker, men manuskriptet til denne kvartettsatsen ble bevart og gjenoppdaget av Alma Mahler på 1960-tallet. I 1964 ble satsen fremført i New York og kringkastet på amerikansk radio. Musikken ble mottatt som noe nær en sensasjon i det klassiske musikkmiljøet. Selv om det har vært gjort forsøk på å fullføre verket, er det vanligst å fremføre satsen alene.

Thomas Erma Møller