Pianokonsert nr. 3

1. Allegro con brio
2. Largo
3. Rondo – Allegro

Ludwig van Beethovens (1770–1827) Pianokonsert nr. 3 er et nøkkelverk i komponistens stilistiske utvikling rundt 1800 som gikk i retning av stadig mindre klassisisme og mer kraft, mindre Mozart og mer egne muskler. I Pianokonsert nr. 3 er Mozart fremdeles med – Beethovens hovedtema i første sats er nærmest identisk med hovedtemaet i Mozarts Pianokonsert nr. 24 i samme toneart. Samtidig behandler og bearbeider Beethoven det melodiske materialet med en tyngde og en rytmisk, harmonisk og formmessig rikdom som ligger bortenfor forgjengerens stilunivers.

I den vektige førstesatsen, som kulminerer i kadensen, får Beethoven vist frem både sin Mozart og sine muskler når temaene blir plukket fra hverandre i de minste bestanddeler for deretter å bygges opp igjen, sten for sten, til mektige musikalske konstruksjoner. Hør bare på hvordan kadensen rekonstruerer hovedtemaet fra ett enkelt tersintervall og samtidig lar musikken spinne av gårde til fjerne tonearter og forme nye mønstre. Etter førstesatsens kraftanstrengelse, får pianoet litt egentid til å reflektere og meditere i åpningen av den langsomme Largo-satsen, før orkesteret føyer seg til herligheten. Tredje sats er, tradisjonen tro, en drivende Rondo. Satsen spiller på såkalt «ungarsk stil» – en stilisert variant av sigøynermusikk som var populær blant klassiske komponister på 17- og 1800-tallet, men med Beethovens bryske og briljante, men også sensitive og humoristiske, fingeravtrykk.

Det hersket lenge tvil om det nøyaktige tilblivelsestidspunktet for Pianokonsert nr. 3, og mange mente at verket i all hovedsak ble komponert i år 1800. Etter oppdagelsen av flere manuskripter, vet vi nå at de eldste skissene stammer fra 1796, men at Beethoven gjorde mesteparten av komponeringen i 1802. Samme år ferdigstilte han Symfoni nr. 2 og skrev det berømte brevet som går under navnet «Heiligenstadt-testamentet», der han uttrykker sin fortvilelse over den stadig sviktende hørselen og avslører at han går med selvmordstanker. Mange har vært fristet til å høre det dramatiske og skjebnetunge c-molluttrykket i Pianokonsert nr. 3, særlig i førstesats, som uttrykk for Beethovens personlige krise. Samtidig har konserten mange ulike og kontrasterende stemninger, og trolig er det vel så relevant å trekke frem at Beethoven kan ha funnet inspirasjon til det marsjpregede materialet i den franske revolusjonen og de eksplosive politiske ideene han var så brennende engasjert i på denne tiden.

Beethoven var selv solist da Pianokonsert nr. 3 ble urfremført i Wien i 1803. Anekdoten forteller at han spilte solostemmen i den splitter nye klaverkonserten helt utenat fordi han ikke hadde rukket å notere den i partituret. Ifølge Ignaz von Seyfried, som bladde for mesteren ved anledningen, var notebladene stort sett tomme, med unntak av noen «fullstendig uleselige, egyptiske hieroglyfer». På kveldens konsert fremføres verket i en versjon for piano og strykeorkester.

Thomas Erma Møller