Quatuor pour la fin du temps [Kvartett til tidens ende]

1. Liturgie de cristal [Krystall-liturgien]
   2. Vocalise, pour l’Ange qui annonce la fin du temps [Vokalise til engelen som forkynner tidens ende]
   3. Abime des oiseaux [Fuglenes avgrunn]
   4. Intermède [Mellomspill]
   5. Louange à l’Eternité de Jésus [Lovprisning av Jesu evighet]
   6. Danse de la fureur, pour les sept trompettes [Frenetisk dans til de syv trompeter]
   7. Fouillis d’arcs-en-ciel, pour l’Ange qui annonce la fin du temps [Virvar av regnbuer til engelen som forkynner tidens ende]
   8. Louange à l’Immortalité de Jésus [Lovprisning av Jesu udødelighet]

Jeg så en annen, mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky og hadde regnbuen om sitt hode, og ansiktet var som solen og føttene som ildsøyler. […] Han satte sin høyre fot på havet og den venstre på jorden […] Og engelen som jeg hadde sett stå på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen og sverget ved ham som lever i all evighet […]: «Tiden er ute. Men når den syvende engel lar sin basun lyde, i de dager skal Guds mysterium være fullendt […]»

(Fra Johannes åpenbaring 10:1-2, 5-7)

I juni 1940 ble komponisten Olivier Messiaen (1908–1992), og hele det franske militærkompaniet han var en del av, tatt til fange av tyske soldater ved Verdun og satt i fangeleiren Stalag VIII-A i Görlitz. Selv om Messiaen trolig ble behandlet relativt pent takket være sin posisjon som komponist og musiker, var forholdene i leiren begredelige. Det var lite mat, kaldt både inne og ute, og tusenvis av fortvilte krigsfanger i de overfylte brakkene. Midt i håpløsheten vendte Messiaen seg til sine tre største inspirasjonskilder: Gud, fuglesangen og musikken. Han fant trøst og inspirasjon i teksten fra «Johannes åpenbaring», og da en fangevokter var menneskelig nok til å gi ham penn og notepapir, begynte Messiaen å komponere sin Kvartett til tidens ende.

«Mellom klokken tre og fire om morgenen: fuglene våkner: en svarttrost eller nattergal improviserer, omgitt av flimrende klang, en glorie av triller som forsvinner høyt opp i trærne. Oversett dette til det religiøse planet og du har den harmoniske stillheten i himmelen». Slik beskrev Messiaen «Krystall-liturgien», åpningssatsen i Kvartett til tidens ende. Både klarinetten og fiolinen etterligner fuglesang og akkompagneres av atmosfæriske klanger i klaver- og cellostemmene. For Messiaen var fuglesangen den mest perfekte formen for musikk på jorden og uløselig knyttet til det religiøse og det evige. Enda tydeligere er dette i kvartettens tredje sats, den eiendommelige og ekstremt langsomme satsen for solo klarinett, «Fuglenes avgrunn»: «Avgrunnen er Tiden, med sine sorger og sin tretthet. Fuglene er det motsatte av Tiden: de er vår lengsel etter lys, etter stjerner, etter regnbuer og frydefulle sanger».

I andre og syvende sats, «Vokalisen» og «Virvaret av regnbuer», opptrer den mektige engelen som forkynner tidens ende med overveldende kraft. Samtidig har begge satsene også det Messiaen oppfattet som «himmelens uhåndgripelige klanger» og «varsomme strømmer av blå-oransje akkorder» – Messiaen skal ha hatt synestesi og kunne derfor høre farger. Det lille mellomspillet i fjerde sats og den «frenetiske dansen» i sjette skiller seg fra de øvrige ved distinkt og aksentuert rytmikk. For øvrig preges verket derimot av at rytmene nettopp ikke konkretiserer bestemte figurer eller taktarter, men snarere flyter sammen og understreker evigheten. Aller tydeligst er dette i de eteriske lovprisningene av den evige og udødelige Jesus i femte og åttende sats. Henholdsvis celloens og fiolinens melodilinjer flyter inn i evigheten – akkompagnert av klaverets akkorder som ikke har en retning i tradisjonell musikkteoretisk forstand, men snarere er statiske og sykliske klangobjekter som innbyr til meditasjon og kontemplasjon. Til slutt stiger fiolinmelodien opp mot himmelen og Messiaen har uttalt at «dens langsomme oppstigning mot det ekstremt høye registeret er menneskets oppstigning mot Gud, Guds barns oppstigning mot sin Far, den gudommeliggjorte Skapningens oppstigning mot Paradis.»

15. januar 1941 trosset 400 fanger og fangevoktere den bitende kulden og samlet seg i en av de største brakkene i Stalag VIII-A for å høre Messiaen og tre medfanger urfremføre Kvartett til tidens ende. I følge cellisten Etienne Pasquier, var han og de andre musikerne kledd i fillete tsjekkiske uniformer og tresko – det var de eneste klærne som var tilgjengelig og som isolerte noenlunde mot kulden. Klaveret i fangeleiren var også i dårlig forfatning og flere av tangentene skal ha hengt seg opp underveis. Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, de uvanlige omstendighetene, ble konserten en helt spesiell opplevelse. «Aldri er jeg blitt lyttet til med så henrykt oppmerksomhet og forståelse», uttalte Messiaen etter fremføringen. Og ifølge cellisten Pasquier, lyttet både fanger og fangevoktere i dyp konsentrasjon: «Deres tanker vendte seg innover, selv blant dem som kanskje hørte kammermusikk for første gang. Det var underlig.»

Messiaen og de andre musikerne ble løslatt fra Stalag VIII-A i mai 1941, men klarinettisten Henri Akoka ble fjernet fra fangetransporten på grunn av «sitt jødiske utseende». Han klarte likevel å rømme fra nazistene, men måtte tilbringe resten av krigen på flukt og fremførte aldri Kvartett til tidens ende igjen. Det gjorde derimot Messiaen og Pasquier sammen med andre musikere, og verket gjorde stor suksess også utenfor murene. I dag regnes kvartetten som en av Messiaens mest berømte komposisjoner og som et hovedverk i kammermusikken fra første halvdel av 1900-tallet.

Thomas Erma Møller