INFO Close

Pjotr Tsjaikovskij: Souvenir de Florence, op. 70

Souvenir de Florence, op. 70

  1. Allegro con spirito
  2. Adagio cantabile e con moto
  3. Allegretto moderato
  4. Allegro con brio e vivace

Spenningen i strykernes åpningsakkorder avløses av klimprende pizzicatoer, før fiolinen synger sin søtlige serenade opp mot stjernene og det åpne vinduet høyt der oppe i det florentinske palassets øvre etasjer. Snart tar celloen over og danner romantisk duo med sin lysere kompanjong i den fuktige natteluften. Med litt fantasi er det nok mulig å oppleve en eim av Toscana i andresatsen av Pjotr Tsjaikovskijs (1840–1893) strykesekstett. Men selv om man skulle godta denne satsen som en reminisens av en italiensk serenade og en vag «italiensk energi» i førstesatsens melodiske intensitet, er det liten tvil om at Tsjaikovskijs Souvenir de Florence hverken er noe vanlig postkort eller noe musikalsk reisebrev fra Firenze.

Det blir senest klart i sekstettens to siste satser som har en østslavisk farge både i den folketoneinspirerte melodikken og i danserytmene. Komponistens signatur er like umiskjennelig som hans opphav i disse satsene. Her hopper og spretter musikken som ballettonene fra Nøtteknekkeren (særlig i midtpartiet av tredjesatsen), og folkemusikktrekkene er blitt koblet både til russisk og ukrainsk tradisjonsmusikk – en distinksjon Tsjaikovskij neppe var særlig opptatt av og som bare har fått aktualitet etter utviklingen i regionen i 2022.

Tsjaikovskijs valg av tittel kan bare forklares med verkets tilblivelseshistorie. Våren 1890 tilbrakte komponisten, som han hadde for vane, i Italia – først og fremst i Firenze. Der jobbet han intenst med operaen Spar Dame, men enten som avkobling fra eller bivirkning av det utmattende arbeidet med operaen, skriblet han også ned skissene til det som skulle bli andresatsen i sekstetten. Da hadde det allerede gått tre år siden han hadde lovet kammermusikkforeningen i St. Petersburg et nytt verk, og Tsjaikovskijs brev gir inntrykk av at han strevde både med formen og motivasjonen under arbeidet med sekstetten. «Jeg har ingen lyst til å jobbe», skrev han betuttet i et brev i 1887. Og da han var i full gang med å skrive ut verket i 1890, beklaget han seg til broren Modest: «Jeg begynte arbeidet for tre dager siden og det er vanskelig, ikke på grunn av mangelen på nye ideer, men på grunn av det nye ved denne formen. Man trenger seks uavhengige og likevel homogene stemmer. Det er ufattelig vanskelig».

Heldigvis ga Tsjaikovskij hverken opp sekstettformen eller komponeringen, i alle fall ikke riktig ennå, for i perioden 1887–1893 ferdigstilte han både femte og sjette symfoni, ballettene Tornerose og Nøtteknekkeren og operaen Spar Dame, for å nevne noe. Sekstetten kom han også i mål med til slutt. Etter å ha fått den fremført for komponistkolleger og venner i 1890, gjorde han store endringer i de to siste satsene før den endelige versjonen ble urfremført i St. Petersburg i 1892. Da var nok minnene om andresatsens spede begynnelse i Firenze noe utvasket, men Tsjaikovskij beholdt tittelen og etterlot seg et energisk verk som sakte, men sikkert er blitt en klassiker på kammermusikkrepertoaret.

Thomas Erma Møller