Haydn's 100

Hjulmakersønnen som bygde klassisk musikk

Vi kjenner Mozart som vidunderbarnet. Beethoven som titanen. Men hvem bygde huset de bodde i?

Joseph Haydn ble født i 1732 i den lille landsbyen Rohrau i Østerrike. Faren var hjulmaker. Moren var kokke. Ingen av dem kunne lese noter. Men familien sang sammen hver kveld, og den lille Joseph viste tidlig et usedvanlig gehør.

Som åtteåring ble han oppdaget og sendt til Wien som korgutt. Livet i koret var hardt – han var ofte sulten, klærne var fillede. Men han lærte seg det meste ved å lytte. Da stemmen brakk som syttenåring, ble han kastet ut på gaten. Uten penger. Uten nettverk. Uten formell utdannelse.

Det som fulgte var åtte år med ren overlevelse. Haydn bodde i et iskalt loftsrom, ga musikktimer til barn for å ha råd til mat, og lærte seg selv å komponere. Men han ble ikke ødelagt. Han ble original.

Laboratoriet i Esterházy

I 1761 fikk Haydn stillingen som kapellmester hos den styrtrike Esterházy-familien. Han skulle bli værende i nesten tretti år. Palasset Eszterháza lå avsides i det ungarske landskapet – med eget orkester, kor og nærmest ubegrensede ressurser.

Men palasset var også isolert. Langt fra Wien, langt fra andre komponister, langt fra de musikalske trendene. For Haydn ble denne isolasjonen en gave.

Tenk på det: En komponist med et helt orkester til disposisjon, dag etter dag, år etter år. Frihet til å prøve og feile. Frihet til å finne sin egen stemme. Det var i dette laboratoriet Haydn oppfant det meste av det vi i dag kaller klassisk musikk.

Før Haydn fantes det strykekvartetter. Men de betydde ikke noe særlig. Førstefiolin dominerte fullstendig – de tre andre instrumentene var statister.

Haydn forandret alt. I sine 68 strykekvartetter utviklet han noe radikalt nytt: fire likeverdige stemmer i dialog. Ikke én leder og tre tjenere, men fire musikere som samtaler, avbryter hverandre, bygger på hverandres ideer.

Haydn komponerte i opplysningstiden, da idealer om likhet utfordret eneveldet. Strykekvartetten ble et musikalsk uttrykk for disse idealene: demokrati i miniatyr, fire stemmer med lik verdi.

Men kvartetten demokratiserte også tilgangen til musikk. Den trengte ikke store konsertsaler eller fyrstelige orkestre. Fire musikere, fire stoler, ett rom. Plutselig kunne musikken flytte ut av palassene og inn i borgerskapets salonger, inn i hjemmene. Kammermusikk – musikk for det intime rommet.

Dette ER kammermusikk. Den intime samtalen mellom likeverdige. Når en strykekvartett spiller i Risør kirke i dag, fortsetter de en tradisjon Haydn startet for 250 år siden.

Symfonien gjennomgikk samme forvandling. Før Haydn var den lettbeint bakgrunnsmusikk. Han oppfant verken symfonien eller strykekvartetten – de fantes allerede. Men han ga dem form, balanse og dramatikk. Han konsoliderte nye prinsipper for musikalsk struktur. Det er derfor han kalles symfoniens og strykekvartettens far.

Joseph Haydn oppfant samtalen. Ikke samtalen med ord, men samtalen mellom instrumenter. Den intime dialogen der fire musikere lytter, svarer, utfordrer og forenes. Strykekvartetten – kammermusikkens hjerte.

Når en kvartett setter seg ned i Risør kirke, fortsetter de noe Haydn startet for 250 år siden. Demokratiet i miniatyr. Det menneskelige uttrykket destillert ned til fire instrumenter og en samtale.

Haydn viste at isolasjon kan bli kreativitet. At ydmykhet kan romme genialitet. At man kan ta musikken dypt alvorlig uten å ta seg selv for alvorlig.

Han løftet opp Mozart. Han formet Beethoven. Han ga oss symfonien og strykekvartetten slik vi kjenner dem.

Vi bærer hans ånd videre.