Franz Schubert: Winterreise / Winter Journey [Vinterreise]

1. Gute Nacht / Goodnight [God natt]
2. Die Wetterfahne / The weather vane [Værhanen]
3. Gefror’ne Tränen / Frozen tears [Frosne tårer]
4. Erstarrung / Frozen solid [Stivfrossen]
5. Der Lindenbaum / The linden tree [Lindetreet]
6. Wasserflut / Life cycle [Vannets strøm / Livssyklus]
7. Auf dem Flusse / On the river [På elva]
8. Rückblick / Turning back [Tilbakeblikk]
9. Irrlicht / Will-o’-the-wisp [Lyktemann]
10. Rast / Rest [Hvil]
11. Frühlingstraum / Dreaming of spring [Vårdrøm]
12. Einsamkeit / Loneliness [Ensomhet]
13. Die Post / The post [Posten]
14. Der greise Kopf / The Gray Head [Det grå hodet]
15. Die Krähe / The crow [Kråka]
16. Letzte Hoffnung / Last hope [Siste håp]
17. Im Dorfe / In the village [I bygda]
18. Der stürmische Morgen / Stormy morning [Stormfull morgen]
19. Täuschung / A mirage [Illusjonen]
20. Der Wegweiser / The fingerpost [Veiviseren]
21. Das Wirtshaus / No room at the inn [Vertshuset / Fullt på vertshuset]
22. Mut / Courage [Mot]
23. Die Nebensonnen / Three suns [Tre soler]
24. Der Leiermann / The hurdy-gurdy man [Lirekassemannen]

Jeg er den mest ulykkelige, mest miserable skapning i verden. Forestill deg en mann hvis helse aldri vil bli bra igjen og som i sin desperasjon bare gjør saken verre og ikke bedre. Forestill deg, sier jeg, en mann hvis lyseste håp ikke har resultert i noe som helst og som bare føler den bitreste smerte i møte med kjærlighetens og vennskapets gleder, og som står i fare for å miste entusiasmen for det vakre… Spør deg selv om en slik mann ikke er miserabel og ulykkelig?

(Franz Schubert i brev til Leopold Kupelwieser, 1824)

Franz Schubert (1797–1828) var fremdeles en fortvilet ung mann da han døde som 31-åring i Wien i 1828. Livet hans var kort og intenst og preget av sviktende helse fra start til slutt. Og for et følsomt barn av romantikkens første blomstringstid, var de psykiske plagene vel så smertefulle som de fysiske. Historiens diagnostikere har fylt Schuberts epikrise med syfilis, tyfoidfeber, syklotymi, depresjon og bipolar lidelse. Mer interessant for ettertiden er likevel hvordan hans urolige indre liv, og tanker om egen død, drev ham til å skape enestående symfonier, strykekvartetter, sanger, sakrale verk og pianostykker med en forbløffende rikdom. Døden er allestedsnærværende i Schuberts produksjon og særlig i de hundrevis av sangene, der den dukker ubønnhørlig opp med ujevne mellomrom, fra ungdomstidens Der Erlkönig (1815) og Der Tod und das Mädchen (1817) til de store sangsyklusene Die schöne Müllerin (1824), Winterreise (1827) og Schwanengesang (1828).

Selv om det alltid er dristig å forfekte for tette bånd mellom liv og verk, er det nærliggende å tenke seg at Winterreise uttrykker noe av den fatalistiske fortvilelsen og motløse resignasjonen Schubert følte da han komponerte sangsyklusen i 1827. Da hadde han for lengst innsett at sykdomsforløpet bare hadde én utgang og at døden allerede banket på døren. Til en venn skrev han at disse «fryktinngytende» sangene virket sterkere på ham enn noen av hans tidligere sanger. Og akkurat som hovedpersonen i Winterreise, hadde han lagt ut på en turbulent indre reise i kalde og mørke omgivelser der traumatiske tilbakeblikk, bunnløs sorg, ensomhet, meningsløshet, desillusjonert fremmedfølelse, aksept, mot og motløshet, håp og håpløshet bare var noen av de mange «fryktinngytende» stoppestedene på veien.

Schubert komponerte først 12 sanger i februar 1827 etter å ha kommet over diktene i «Wanderlieder von Wilhelm Müller. Die Winterreise. In 12 Liedern» [Vandreviser av Wilhelm Müller. Vinterreisen. I 12 sanger] i en almanakk. Senere samme år oppdaget han at Müller hadde skrevet enda flere dikt og utgitt hele samlingen i «Gedichte aus den hinterlassenen Papieren eines reisenden Waldhornisten» [Dikt fra de etterlatte papirene til en reisende hornspiller], dedisert til komponisten Carl Maria von Weber. Selv om de hadde helt forskjellig bakgrunn og angivelig aldri møttes, fant Schubert på mange måter sin kunstneriske tvillingsjel i Wilhelm Müller (1794–1827). Müller var en tidlig, tysk romantiker som skrev poesi som både innbød til og var fulle av musikk og musikalitet. Det er tydelig at disse klangfulle diktene, inspirert av den tyske Volkslied-tradisjonen kombinert med erke-romantisk tematikk, resonerte spesielt godt med Schubert, som foruten Winterreise også brukte Müllers poesi i Die schöne Müllerin. Skjebnen ville attpåtil ha det til at Müller døde, bare 32 år gammel, samtidig med at Schubert komponerte Winterreise i 1827. Selv fikk Müller dessverre aldri hørt diktene sine i Schuberts sangversjon, noe han ville ha satt stor pris på, skal vi tro et dagboknotat fra 1815:

Jeg kan hverken spille eller synge, likevel spiller og synger jeg når jeg skriver dikt. Hvis jeg kunne skape melodiene, ville sangene mine være mer tiltalende enn de er nå. Men fatt mot! Kanskje det er en beslektet sjel et sted som vil høre melodiene bak mine ord og gi dem tilbake til meg.

(Wilhelm Müller i dagbok, 1815)

Selv om Müllers ord er gripende og virkningsfulle i seg selv, er det først i møtet med Schuberts musikk at de virkelig kommer til liv. I løpet av sin korte, men produktive karriere videreutviklet Schubert den tyske lieden til å bli en høyverdig og raffinert sjanger som kunne uttrykke et uendelig stort og komplekst register av følelser, tanker og hendelser. I Winterreise viser han frem noe av denne spennvidden, fra den enkle og folkeviseaktige «Der Lindenbaum» til det svulmende romantiske dramaet i «Die Post». Schubert hadde særlig videreutviklet pianostemmens rolle i lieden fra akkompagnatør i bakgrunnen til historieforteller og ordmaler på lik linje med sangsolisten. I Winterreise klinger frosne tårer (nr. 3), elvebrus (7), begravelsesfølget (21) og lirekassen (24) i pianostemmen, men også følelser av ensomhet (12), håp (16) og mot (22) og stemninger i ulike omgivelser. Samspillet mellom sangsolist og pianist er mangslungent og subtilt, ofte med en tvetydighet som gjenspeiler tekstens tvil. Hvem er lirekassemannen i siste sang? Er han bare enda en ensom vandrer? Eller er han dødens budbringer? Eller en slags fergemann som følger protagonisten over til den andre siden? Og hva velger han egentlig til slutt, den ensomme og fortvilte vandreren som har tapt i kjærlighet og gått gjennom alle de smertefulle sinnsstemningene og emosjonene? All denne tvilen lyser ut av både Müllers tekst og Schuberts toner i det som fremdeles regnes som et definitivt høydepunkt på det romantiske sangrepertoaret.

Selv om skoletysken skulle være smårusten, og pensum aldri dekket Wilhelm Müllers poesi, er det ingen grunn til bekymring. Ved denne anledningen fremføres Winterreise i engelsk oversettelse av Jeremy Sams. Sams bedyrer at protagonisten i Müllers dikt er moderne: en sint ung mann som «turns landscape into mindscape and pain into poetry» [forvandler ytre landskap til indre landskap og smerte til poesi]. Videre skriver han at også omgivelsene er ikke-romantiske: «the babbling brooks are frozen solid, the fields of flowers are snowed under» [de boblende bekkene er stivfrosne, blomsterengen er nedsnødd]. Derfor har han valgt et moderne språk som er «detached, straightforward – self-mocking, even» [objektivt, rett fram og til og med selvironisk]. Likevel bevarer Sams’ oversettelse av Winterreise, som også finnes i norsk gjendiktning av André Bjerke, Müllers musikalitet og den emosjonelle dybden Schubert satte så stor pris på og komponerte sine udødelige toner til.

Thomas Erma Møller