Roadiesen som entret scenen og styrerommet

Hans Rønning er i tillegg den tradisjonsrike musikkfestivalens energiske muntrasjonsråd som sørger for at stemningen er på topp hos både kolleger, artister og publikum. Men hva får en reklamefotograf bosatt i Hamburg til å melde seg til musikktjeneste i Risør?

–     Jeg hadde truffet Harald Lien Gundersen i Tyskland, hvor også han bodde den gangen. Harald hadde vært med i Kammermusikkfesten siden oppstarten i 1991. Men etter to festivaler som enslig sjauer, ba han festivalsjef Bernt Lauritz Larsen om å få med seg en medhjelper. Han fikk først et kontant nei. Økonomien tillot det ikke. Men da Harald tilbød seg å dele det lille honoraret han var tiltenkt med meg, fikk jeg bli med.

Og slik fikk Kammermusikkfesten et radarpar som i flere år bokstavelig talt bar de tyngste børene for at festivalen skulle gå i havn. Artister skulle hentes, bringes og innkvarteres, instrumenter i alle former og fasonger bæres og flyttes. Stoler og benker sankes inn fra alle tenkelige steder for å gjøre nytte som seteplass for publikum. Noter og notestativer klargjøres for musikerne, mat og annen føde skaffes tilveie. Og mye mer. Nettene måtte ofte tas i bruk.

– Det var knalltøft, og da vi omsider kunne få oss en blund, var det ikke så sjelden vi felte en tåre. Derfor måtte vi utvikle våre egne motivasjonsritualer. Hver kveld kunne vi for eksempel slå hverandre på skuldrene og gi hverandre skryt. For det var det ingen andre som gjorde.

De ble en slags egen festival i festivalen, hvor de utviklet en væremåte, glød og humor som smittet over på andre. Det handlet også om å gjøre «det lille ekstra». I dag er det blitt et begrep i musikkverdenen: «The Risør Spirit».

– Vi kalte oss «Classical Roadies», og laget til og med egne T-skjorter. På ryggen fikk vi senere trykket: «Country eller Western? Ja takk, begge deler.», flirer Hans.

Det ble også en tradisjon å slippe lyden av råbarka country ut fra musikkanlegget i bilen når de fraktet artister. Slikt blir lagt merke til av musikere.

Hans Rønning forteller at festivaldagene i Risør både er de verste og de aller beste dagene i året. Blodslit, ja visst, men også uforglemmelige øyeblikk. Blant de aller største og som fikk varige konsekvenser, var at han fant sin utkårede i Risør. Og noen år senere fikk han en sønn – født midt under festivalen.

– Det startet med at jeg skulle kjøpe wienerbrød hos baker Stavelin. Jeg trengte mange, og ba om hundre. Jenta bak disken sperret opp øynene: «Tror du vi har hundre wienerbrød liggende!» Hun fikk bakeren som hadde gått til sengs opp på bena igjen. Og snart hadde han tryllet frem de hundre wienerbrødene som skulle fortæres av musikalske ganer.

Hans fikk uttrykkelig beskjed om at slikt ikke måtte skje igjen. Neste gang fikk han bestille på forhånd. Hans ler, for neste år gikk det ikke stort bedre. Jo, han hadde bestilt wienerbrødene i god tid, men tenkte han ville vente med å hente dem til like før stengetid. Han troppet opp like før klokken fem på ettermiddagen. Det var bare det: Stengetid var 16:00. Han myste inn gjennom vinduet til bakeriet og fikk se tre strenge damer med armene i kors med store stabler wienerbrød foran seg. Det ordet seg igjen, men det var ikke bare hundre søtsaker han måtte bære med seg ut – også tre sure miner.

– Den ene av jentene bak disken ble jeg snart kjent med, og det stenge blikket ble snart byttet ut med langt varmere, heldigvis. Vi ble kjærester. Sønnen min som kom til verden under festivalen for seksten år er i dag medhjelper under Kammermusikkfesten, forteller en fornøyd og stolt far.

Hans Rønning har med årene fått med seg flere roadieser, heldigvis, for oppgavene er mange. I tillegg til sjauingen og logistikkutfordringene, er artistenes ve og vel en viktig oppgave. På mange måter fungerer altmuligmennene også som miljøarbeidere. Hans har for eksempel opplevd stemningsfull solnedgang på bøljan blå sammen med det tyske brødreparet Stephan og Christoph Genz, henholdsvis baryton og tenorsangere. De hadde vært på fisketur, og da de skulle kjøre mot land fikk de se et bål som lyste i sjøkanten. Da fortalte Hans at det var en tradisjon i Norge at et slikt brennende bål var et tegn på at noen ønsket besøk av forbipasserende. Brødrene ble forbløffet, og spurte om det virkelig kunne være sant? Joda, her var det bare så sette kursen mot det levende fyrtårnet. På land sto to blide damer og ønsket gjestene hjertelig velkomne. Det ble servert mat og drikke. Brødrene Genz følte seg som i Paradis og rakk også et nattlig bad før en lang og lystfull aften var over.

– Det de ikke visste, var at det hele var arrangert. Det var kona mi som hadde fyrt opp bålet og funnet frem godsaker til våre musikalske gjester, humrer Hans

Det var forresten de to samme brødrene som forårsaket at Hans havnet på operascenen, det vil si: En høyst midlertidig arena i en stor hall som hadde rommet et skipsverft på Holmen, en liten øy i havnebassenget i Risør og som i dag huser boliger. Da det skulle avholdes prøver til en Mozart-opera, var ikke brødrene Genz dukket opp. Det er kritisk når et helt orkester sitter spilleklare.

– De hadde funnet det for godt å stoppe ved en restaurant i nærheten. Jeg ble temmelig arg, løp de få meterne bort til spisestedet, og beordret dem sporenstreks til prøvene. Fôringen kunne de ta senere. Da vi skulle sette i gang, viste det seg at det manglet en person som kunne bekle rollen som bøddel. Jeg ble derfor bedt om å være stand-in. Som bøddel skulle jeg komme med en morsk frase på tysk samtidig som jeg holdt en hånd på nakken til en av sangerne. Instruktøren ble forfjamset, for adrenalinnivået mitt var fremdeles temmelig høyt etter en hektisk sangerjakt, og håndgrepet rundt nakken ble nok i hardeste laget. Det var ikke noe man gjorde mot stjernesolister. Instruktøren pustet lettet ut da solisten brøt ut i latter. Det endte faktisk med at jeg spilte rollen.

Hans Rønning har mer enn middels gode tyskkunnskaper, og kjenner også til tyskernes formelle språkføring. De og Dem er fremdeles viktig. Ofte blir man dus, men det er først etter at den med høyest «rangorden» benytter «du», samtalepartneren kan følge opp. Hans skulle hente en annen berømt tysk operasanger en gang, Matthias Goerne, og ville teste om det var mulig å bli dus med sangeren med en gang. For han visste at det ville de snart bli, uansett. Hans startet derfor samtalen inneholdende et «du». Da Goerne returnerte med et «De», ble Hans litt blekere om nebbet. Men han kom seg ut av det:

– Den røslige operasolisten spurte om det lot seg gjøre å røyke i bilen? Jeg sa umiddelbart ja for å redde situasjonen. Goerne tok frem en diger sigar, sveivet ned vinduet og kom i strålende humør. Nesten hele veien underholdt han meg med tyske lieder og romanser. Vi var blitt dus!

Hans Rønning har også funnet opp en slags musikalsk kjørestil, de vil si at om han frakter en musiker som skal fremføre et verk preget av allegro, kan han gjerne ta to hvinende runder i rundkjøringen, eller hvis stakkato er fremtredende, kan det være aktuelt å sette bilen i andregir og i høyt turtall benytte bremsene i et jevnt støtvis tempo. Det kan bli god stemning av slikt.

Etter snart tretti sesonger som aktiv medarbeider i Risør Kammermusikkfest, er det vel heller ingen overraskelse at kompetansen Hans har opparbeidet seg også gjøres nytte av i styrerommet.

– Jeg var litt usikker på om jeg hadde forutsetninger for en slik rolle, men jeg håper de praktiske erfaringene fra festivalarbeidet kan være et bidrag, og det jeg har med meg fra arbeidslivet for øvrig, sier Hans Rønning, som til daglig er leder for en interesseorganisasjon for næringslivet i Grenlandsområdet.