Johannes Brahms: Kvintett for klarinett og strykekvartett

Allegro
Adagio
Andantino – Presto
Con moto

Gradvis og nesten umerkelig forvandles klarinettens drømmende melodi og strykernes varme klanger fra sommer til høst. Nyansene blir mørkere. De lyse framtidsutsiktene blekner, og stillheten fylles av nostalgiske og smertefulle tilbakeblikk. Klarinetten hyler ut sin desperasjon og resignasjon i det intense midtpartiet, inspirert av sigøynermusikkens rapsodiske og særegne uttrykk, før musikken igjen faller til ro, uten at nostalgien helt slipper taket.

Den enestående adagio-satsen representerer ikke bare den emosjonelle og ekspressive kjernen i Johannes Brahms’ (1833–1897) Kvintett for klarinett og strykekvartett, men også et høydepunkt i komponistens kammermusikkproduksjon. I 1890 var Brahms på nippet til å gi opp komponeringen. «Med dette brevet kan du si farvel til min musikk – for det er definitivt på tide å gi seg», skrev han resignert til utgiver Fritz Simrock og fulgte opp med å konstatere at «Jeg har arbeidet nok. La de unge overta!». Men da Brahms hørte klarinettisten Richard Mühlfeld spille våren 1891, ble han så betatt at han ombestemte seg og skrev både en klarinettrio og klarinettsonater i tillegg til klarinettkvintetten. «Ingen spiller klarinett vakrere enn Herr Mühlfeld!», skrev han begeistret til Clara Schumann. Brahms ble nær venn med Mühlfeld og ga ham et sett med graverte sølvskjeer i ren takknemlighet.

Det var ikke akkurat noen overflod av solorepertoar eller kammermusikk for klarinetten på slutten av 1800-tallet. Etter Mozarts mesterlige, men allerede hundre år gamle, pionerverker, hadde riktignok Carl Stamitz, Louis Spohr, Carl Maria von Weber og andre, komponert både solokonserter og annen musikk for instrumentet, men det er liten tvil om at Brahms’ sene kammermusikk fra 1890-tallet utgjorde en ny hjørnesten i klarinettrepertoaret. Og klarinettkvintetten er definitivt et mesterverk der Brahms utnytter noen av instrumentets kvaliteter til fulle: det store registeret, de enorme variasjonsmulighetene i klang og uttrykk, og den unike evnen til å smelte klangen sømløst sammen med klangen av strykere.

Selv om møtet med Mühlfeld ga Brahms fornyet livsglede og skapervilje, var han smertelig klar over at karrieren nærmet seg slutten. Dette påvirket også tonespråket og det musikalske uttrykket, og mange har beskrevet grunntonen i klarinettkvintetten som høstlig, aldrende og nostalgisk. Det er vanskelig å være uenig i den karakteristikken når førstesatsen vugger i gang i mild og tankefull 6/8-takt og en stadig veksling mellom dur og moll. Kanskje er det minnene som flyr gjennom komponistens bevissthet. Verket er likevel langt mer enn et privat musikalsk fotoalbum eller en dagbok over tapt kjærlighet og levd liv. Det er også et imponerende enhetlig musikalsk byggverk der åpningsmotivene fra første sats danner byggeklossene Brahms bruker og bearbeider verket igjennom. Som Mozart, avslutter Brahms sin klarinettkvintett med en variasjonssats. Etter at sistesatsen har knyttet an til åpningens melodiske materiale og nostalgi, leder variasjonene fram til en voldsom og hjerteskjærende h-mollakkord som sakte dør hen og etterlater seg en altoppslukende stillhet.

Kvintett for klarinett og strykekvartett ble urfremført i 1891, først i Meiningen ved en privat tilstelning og deretter på en offentlig konsert i Berlin samme år, begge ganger med Richard Mühlfeldt og stjernefiolinist Joseph Joachims strykekvartett. Konserten i Berlin skal ha vakt så stor begeistring at adagio-satsen til slutt måtte gjentas som ekstranummer.

Thomas Erma Møller