STIER

Thomas Adès:

«Darkness Visible»

– Saskia Giorgini (klaver)

Leoš Janácek:

Utdrag fra «På en overgrodd sti»

– Vertavo og Christian Eggen (klaver)

Benjamin Britten:

Lachrymae, op 48. Refleksjoner over en sang av John Dowland

–Barbara Buntrock (bratsj) og Saskia Giorgini (klaver)

-pause

Antonín Dvorák:

Klavertrio i f-moll, nr.3, op. 65

–Christian Tetzlaff (fiolin), Julian Steckel (cello) og Martin Helmchen (klaver)

In darknesse let mee dwell, the ground shall sorrow be …
Det er to engelske komponister som setter det sorgfulle stemplet på denne konserten. Thomas Adès er kanskje en av de aller mest bejublede blant engelske komponister de siste par tiårene. Selv en fabelaktig pianist, har han tatt utgangspunkt i Dowlands sang In darknesse let me dwell. Uten å legge til en eneste tone, bare ved utelatelse og omarrangering, skaper han helt ny musikk, forankret i 1600-tallet –  og likevel tidløs. Britten velger Dowlands If my complaints could passions move og Flow, my tears som utgangspunkt for sin Lachrymae (tårer), et verk som er blitt en klassiker siden det ble skrevet i 1950, både i originalversjon med piano og med strykere. Som andre komponister var opptatt av sitt lands folkemusikk, var Britten fascinert av den tidlige og delvis glemte engelske musikken og integrerte den ofte i sin musikk. I Lachrymae nærmer han seg materialet gradvis, som om Dowlands sang stiger ut av glemselen.
Leoš Janáčeks komposisjoner står fortsatt som noe helt spesielt i den tsjekkiske musikken. I likhet med Dvořák er han opptatt av det nasjonale, både politisk og folkloristisk. Med et livsløp fra midten av 1800-tallet til ti år etter 1. verdenskrig, blir han også påvirket av de musikalske omveltningene som finner sted ved århundreskiftet. Med den romantiske klavermusikken som utgangspunkt, og med impulser fra både Bartók og Debussy, blir denne klavermusikken noe som ikke ligner på noe annet. Slik også i samlingen På en overgrodd sti, påbegynt i 1902 og opprinnelig tenkt som en samling slovakiske folkesanger for harmonium.
Da Dvořák skrev sin tredje klavertrio i 1883, hadde han opplevd et tiår med suksess, blant annet igangsatt etter en anbefaling av Brahms. Det var den folkloristiske koloritten som slo an, både i inn- og utland, men man har lurt på om han selv mente at han heller burde nærme seg det tyske og ‘Brahmske’ i sin musikk. Det er noe, særlig i første sats, som kan antyde noe slikt. Om komponisten selv følte at han sto ved en musikalsk skillevei, fornekter ikke folkloristen seg i flere partier av trioen, uten at det senker musikken til et lavere nivå.
 

 ​