– Hva betyr egentlig verkets navn, Šearrát?
– Šearrát er samisk og betyr å glitre. Det brukes ofte når sola treffer noe slik at det skinner og glitrer. Verket har fått denne tittelen fordi det på den ene siden har en slags glitrende karakter, men det er også metaforisk – musikkens mikrotonalitet kan føles litt ukjent og merkelig, og dét er jo litt udefinerbart glitrende, på et vis. Jeg har ikke hatt dette som et tema i komposisjonsprosessen, jeg har snarere satt i gang den kunstneriske prosessen uten å vite helt hva det skal bli til, og så manifesterte det seg etter hvert. Šearrát består av to deler, og den første ble urfremført på Scene Nord nå nylig. Under Risør kammermusikkfestival spilles begge delene, og det blir en urfremføring av den andre delen av verket her.
– Hva kan publikum lytte etter i musikken?
– Noen har kanskje en oppfatning av mikrotonalitet som noe mekanisk og fremmedgjørende, men jeg opplever tvert imot at musikken er autentisk, lyrisk, poetisk og levende. Det er ikke mikrotonalitet for mikrotonalitetens skyld, det er noe som henger organisk sammen med musikken, og slik formidler følelser på en autentisk måte. Tonaliteten dreier seg i bunn og grunn om hvordan man kan utforske surt på en interessant måte, og rent på en fin måte. Med flere toner kan man også skape flere følelser, så jeg har bevisst brukt toner som er litt ukjente for folk. Om man liker musikken eller ikke er nå så, men man skal kunne lytte til musikken og i alle fall føle at man har stiftet bekjentskap med noe nytt.
Andreas er i Risør for første gang, og jobber med musikerne som skal fremføre Šearrát. Han er av sjøsamisk slekt, og har vokst opp ved fjorden i Tana. Som sekstenåring flyttet han til Alta for å gå på musikklinja, og deretter bar det til Toneheim folkehøgskole før studier i både piano og komposisjon ved Norges musikkhøgskole. Under covid ble det nok med Oslo, og Andreas flyttet nordover igjen og hjem til Tana. Komponistkarrieren har skutt fart, og Andreas har nærmest blitt kastet ut i et yrke han er ganske fersk i. Samtidig anerkjenner han at han har fått mange spennende muligheter – som han griper med begge hender. For tiden er Andreas huskomponist på KODE i Bergen, han jobber en god del med Ensemble Ernst (der for øvrig festivalsjef Eirik spiller!), og har samarbeidet mye med festivalartist Sanae Yoshida, blant annet i forbindelse med hennes forskningsprosjekt på NMH. Han komponerer for tiden mye for sinfonietta og orkester, men trives like godt med kammermusikk:
– Det fine med kammermusikk er at det blir mer personlig. Man får bedre kontakt og kommunikasjon med musikerne, og publikum opplever en annen type nærhet.
– Du er jo også utdannet pianist. Hvorfor ble det komposisjonens veg for deg?
– Det er nok fordi jeg har truffet noen mennesker som har inspirert meg mye. På Toneheim var det Rune Rebne (nå NMH), og han introduserte meg også for Jon Øivind Ness som har vært min mentor gjennom flere år. Det er nok mye på grunn av disse to at det ble komposisjon. Til begge kom jeg med åpne kort og fortalte om min interesse for samtidsmusikk, og hadde med meg noen slags uferdige skisser. Begge tok meg godt imot – de har aldri avskrevet meg, i stedet har de gitt meg rom for å vokse, tenke nytt. De har sett muligheter, oppfordret meg til å satse og kommet med god veiledning.
Les mer om Nadia Boulangers Onsdagsskole og kjøp billetter her:
Tekst: Risør kammermusikkfest. Foto: Liv Øvland.