Å synge på vannet

Franz Schubert: Auf dem Wasser zu singen
John Ireland: Sea Fever
Rebecca Clarke: The Seal Man
Joan Trimble: My grief on the sea
Henri Duparc: La vie antérieure
Benjamin Britten: O Waly, Waly
Franz Schubert: Der Schiffer

Vannet – det mektige havet, den dype innsjøen, den brusende elven og den sildrende bekken – har til alle tider fylt mennesket med barnlig glede og eksistensiell frykt, lengsler og drømmer, meditativ stillhet og filosofisk undring. Den livslange avhengigheten av, og tidløse fascinasjonen for, vann har gjort det våte element til en hovedaktør i menneskets omgang med verden. Vannet i elvene var livsgrunnlaget for de første sivilisasjonene, oppdagelses- og handelsreiser over hav og på elver knyttet mennesker sammen i globale nettverk, og med vår tids klima- og miljøkrise truer mikroplast, issmelting og økende vannstand menneskehetens fremtid. Vannet har også vært en evig inspirasjonskilde i litteraturen og lyrikken, både i fortellinger og viser fra folkedypet og i tekstene til de store kunstnerne, fra simple sjømannsviser til storslagne romaner, fra romantisk hyllest til modernistisk fremmedgjøring.

Også i musikkhistorien har vannet spilt en viktig rolle, fra Water Music til Der Fliegende Holländer, fra Hebridene til Svanesjøen, fra Moldau til Peter Grimes og fra La Mer til Jeux d’eau. Noen ganger kan vannet høres i tonene, rytmene og klangene, men vel så ofte er det menneskets forhold og følelser til vannet som klinger i tonekunsten. I kunstmusikkens romansetradisjon, fra Schuberts lieder til vår tid, er vannet et viktig gjennomgangstema. Og møtet mellom musikken og en lyrisk tekst har gitt mulighetene til uendelig variasjonsrikdom i den musikalske behandlingen av havdyp, elvestryk og vannspeil, for ikke å snakke om menneskets trang til å oppsøke vannet på død og liv, i ekstase og desperasjon.

Romantikken – Schubert, skipperen og sjelesang blant bølgene

For de romantiske dikterne og komponistene var vannet en ideell arena for selvransakende refleksjon og heltedåder. «Midt blant skimmeret i de speilende bølger, glir den vuggende båten som en svane. Ah, på de skimrende bølgenes glede, glir også sjelen av gårde som båten», skrev Friedrich Leopold Graf zu Stolberg-Stolberg i diktet Auf dem Wasser zu singen [Å synge på vannet] i 1782. Stolberg var en representant for «Sturm und Drang»-bevegelsen og de tidlige romantikerne som gjorde opprør mot opplysningstidens saklighet og klassisismens måtehold og lot de store følelsene og eksistensielle tankene få fritt utløp, gjerne i pastorale og idylliske omgivelser. «Ah, med duggvåte vinger, forsvinner tidens bølger fra meg. I morgen, la tiden igjen forsvinne med skimrende vinger, som den gjorde i går og i dag, helt til, på enda mer strålende vinger, jeg selv skal forsvinne fra tidens løp».

I en annen tidlig romantiker Johann Mayrhofers dikt Der Schiffer [Skipperen], derimot, er det ingen tid til grubling over livets forgjengelighet. Skipperen er altfor opptatt med å beseire naturkreftene når stormen raser, regnet bøtter ned og bølgene glefser mot den knirkende båten. Men det skremmer ikke den fryktløse og heltemodige macho-kapteinen som «hater et behagelig liv»: «Så la vannet brøle med sin kraftløse vrede. Fra mitt hjerte springer en salig fontene, forfriskende for nervene – O, himmelske glede, jeg trosser stormen med mitt mannlige bryst».

Som ekte romantiker og tidenes liedkomponist, hadde Franz Schubert (1797–1828) en egen sensitivitet for subtile stemninger og vendinger i diktene han tonesatte. Derfor kan man ikke bare høre bølgene vugge frem og tilbake i pianostemmen i Auf dem Wasser zu singen (1823) – en barkarole med bølgende arpeggiofigurer, men også nostalgien, ettertanken og sårheten i sangstemmen når den grubler over sjelens reise gjennom tiden og musikken stadig veksler tankefullt mellom dur og moll. I Der Schiffer (1817/1823) er Schuberts toner derimot stormfulle og mektige, i heroisk Ess-dur, med ufravikelig selvtillit og maskulint overmot fra begynnelse til slutt.

Folkelig poesi og majestetiske poeter fra de britiske øyer

«I must go down to the seas again…». Alle britiske skolebarn kjenner diktet Sea Fever (1902) fra Salt-Water Balladsav John Masefield. Det enkle språket med de tydelige bildene, det umiddelbare uttrykket og entusiasmen for havet, de faste rytmene og rimene har gjort diktet til en pedagogisk godtepose for grunnskolelærere og en felles referanse for den stolte sjøfartsnasjonen. Diktet fikk ytterligere vind i seilene i 1930 da Masefield ble utnevnt til «Poet Laureate» (hoffdikter) av kong George V – en stilling han hadde til han døde 37 år og fire monarker senere. Nesten like kjent som diktet, er John Irelands (1879–1962) sangversjon av Sea Fever fra 1913. Selv om Masefield ikke hadde sans for Irelands toner, ble balladen med det enkle, homofone akkompagnementet folkekjær og vant en avstemning på BBC.

Samtidig med at Masefield skrev dikt for den britiske kronen og det engelske folk, kjempet Irland for full løsrivelse fra det britiske imperiet. Og etter år med borgerkrig og uro, ble Douglas Hyde i 1938 valgt til den irske republikkens første president. Mer enn 40 år tidligere hadde Hyde reist rundt i Irland og samlet keltiske dikt – han var ikke bare statsleder, men også forfatter og dikter. Diktene ble samlet og utgitt sammen med Hydes engelske gjendiktninger i «Love Songs of Connacht» i 1893. Ett av diktene i samlingen er My grief on the sea, som Hyde lærte av en eldre dame som bodde i en hytte midt i ei myr i Roscommon. Den fortvilte lengselen etter tapt kjærlighet på den andre siden av havet er enkelt og vakkert beskrevet i det lille diktet, men fremstår enda sterkere i den irske komponisten Joan Trimbles (1915–2000) finmaskede og følsomme versjon med impresjonistiske farger, spor av irsk folkemusikk og sterke bånd til den romantiske liedtradisjonen.

Den britiske folkediktningens nære forhold til havet viser seg også i den gamle folketonen O Waly, Waly der åpningslinjene konstaterer at «The water is wide, I cannot get o’er» [Vannet er vidt, jeg kan ikke komme over]. Videre uttrykker sangen kjærlighetens gleder og sorger og fastslår lakonisk at kjærligheten er vakker og gyllen «while it is new», men at den kjølner med tiden, «and fades away like morning dew». Benjamin Britten (1913–1976) valgte seg denne folketonen fra Somerset som en av melodiene i sitt tredje bind av folketonearrangementer i 1948 og ga den et subtilt, vuggende og stemningsfullt pianoakkompagnement.

Nye tanker på det evige havet

I skarp kontrast til enkle folkeviser om tapt kjærlighet, viser Charles Baudelaire at havet også kunne inspirere til mystiske tanker og kompleks symbolist-modernistisk diktning. I La vie antérieure [Det tidligere liv] fra det epokegjørende mesterverket «Les fleurs du mal» (1857) bruker Baudelaire inntrykkene fra havet til å spenne opp et enormt rom for dyp refleksjon og helt nye muligheter for menneskelig forestillingsevne. Haakon Dahlens nynorske gjendiktning av Baudelaires uoversettelige dikt gir et inntrykk av proporsjonene:

Eg budde lenge under vide kolonnader
der havsol laga fargespel i tusental,
og høge søyler, ranke som ein katedral,
om kvelden likna grotter av basalt i rader.

Dei lange dønningar, der himlens bilde lauga,
har blanda på eit alvorsfylt og mystisk vis
dei mektige akkordar til musikkens pris
med kveldsolsfargar spegla att i mine auga.

Der har eg stille levt fortapt i vellystlandet
imellom bølgjer, jordisk prakt og blåklar luft,
mens nakne slavar, sette inn med herleg duft,

let palmegreiner svinge rundt mi heite panne,
for såleis trengje varsamt ned og finne ut
kva løyndom valde meg slik smerte og slik sut.

(Haakon Dahlen, «Det vondes blomar», 2001)

En av dem som lot seg fascinere av Baudelaires bruk av sterke språkbilder på grensen til det uforståelige, var den eiendommelige franske komponisten og musikkpersonligheten Henri Duparc (1848–1933). Duparc var elev av Cesar Franck og et stort komponisttalent, men også en plaget sjel som sluttet å komponere i 1884, som følge av «nervesvekkelse». Det siste han skrev var La vie antérieure – et høydepunkt i hans produksjon og et stjerneeksempel på hans evne til å skape minnerike melodier innhyllet i en fargerik, impresjonistisk klangtåke.

En like fargerik, og enda mer ekspresjonistisk, mørk og fantasifull, klangverden finnes i britiske Rebecca Clarkes (1886–1979) tonespråk. I The Seal Man (1922) har hun satt musikk til et utdrag fra en novelle fra samlingen «The Mainsail Haul» av den allerede omtalte hoffdikteren John Masefield. Masefield tok utgangspunkt i en gammel keltisk fortelling om såkalte «selkies» – mytiske havmenn som kunne forvandle seg fra sel til menneske og lure med seg kvinner ned i dypet. Clarke har vært nøye med å velge strofer fra Masefields tekst som setter historien i et nytt lys. Der originalen slutter med at selmannen svømmer av gårde med den døde kvinnen i armene mens han ler og ler, har Clarke kuttet ut siste strofe. Dermed slutter sangen med «She was drowned, of course. It’s like he never thought that she wouldn’t bear the sea like himself. She was drowned, drowned.” [Hun druknet selvfølgelig. Det er som om han aldri trodde at hun ikke ville tåle havet på samme måte som ham selv. Hun druknet, druknet]. De mytiske referansene er tonet ned. I stedet blir teksten et bilde på en kvinne som valgte å gå ned i dypet. Som Christopher Johnson har påpekt: «Hun druknet, selvfølgelig, men hun gjorde det hun ville gjøre». Hun kastet seg ut på dypt vann og prøvde å overleve i mannens domene. Det er nærliggende å tolke hele denne gripende sangen som et bilde på Clarkes og mange andre kvinners kamp for å holde hodet over vannet i et stormfullt og nådeløst musikkliv.

Thomas Erma Møller