Antonín Dvořák: Pianokvintett nr. 2

Allegro, ma non tanto
Dumka: Andante con moto
Scherzo (Furiant): Molto vivace
Finale: Allegro

Antonín Dvořák (1841–1904) var glad i en god cellomelodi, gjerne langstrakt og lyrisk og med melankolsk klangbunn. Ikke bare skrev han en storslagen Cellokonsert, men også symfoniene syder av romantiske cellopassasjer – bare tenk på den deilige åpningen av Symfoni nr. 8. Da er det neppe noen stor overraskelse at også ett av hans kammermusikalske høydepunkt, Pianokvintett nr. 2 i A-dur, Op. 81, åpner med en magisk melodi, «piano espressivo», på dype cellostrenger over et vuggende akkompagnement i pianoet. Denne gangen er drømmen likevel kortvarig og bare noen takter ut i åpningssatsen bryter resten av besetningen kontant inn med en rastløs og heseblesende kontrast. Dvořák visste å utnytte uttrykksmulighetene og den særegne spensten i pianokvintettbesetningen, og denne dualiteten mellom melodi og muskler, klang og kraft, preger hele verket.

Aller tydeligst er dette i de to midtsatsene, «Dumka» og «Furiant», der komponisten også avslører sitt slaviske opphav. De to folkemusikkformene, og dansetypene, som gjerne opptrer i par, bærer nettopp preg av kontrasten mellom det meditative og det muskuløse. Ordet «dumka» har antakelig en forbindelse med det ukrainske ordet «duma», en form for episk ballade med melankolske melodier, sunget av menn til minne om undertrykte folkeslag. Da formen spredte seg til mange slaviske land på 1800-tallet, ble den kontemplative klagesangen ofte utvidet med kontrasterende partier med festlige folkedansrytmer i høyt tempo, og det er i denne varianten Dvořák brukte «dumka» som rammeverk, ikke bare i andre sats av Pianokvintett nr. 2, men også i Pianotrio nr. 4 ‘Dumky’, Slavisk dans nr. 2 og andre verk.

For mange representerer «dumka»-satsen selve kjernen i Pianokvintett nr. 2. Pianostemmen setter stemningen med sin lyse, mollstemte innledning før Dvořák presenterer enda en melankolsk melodi «piano espressivo», denne gang i hendene på kvintettens bratsjist. Den elegiske dumka-melodien vender tilbake i et rondomønster (ABACABA) og avløses av lyse og energiske B- og C-deler. Etter den drømmende dumkaen, kaster Dvořák kvintetten ut i en fyrrig «furiant» – opprinnelig en bøhmisk folkedans i raskt tempo preget av stadig veksling mellom to- og tredelt takt. Dvořáks «furiant» er en stilisert variant av originalen og fremstår like mye om en lynrask vals eller en typisk scherzo, men har også anslag av folkedansens rytmiske lek og fysiske frihet. Den store spenningen og veldige variasjonsrikdommen bevares også i den fenomenale finalen. Hør bare hvordan Dvořák tar seg tid til å roe tempoet helt ned og la instrumentene synge en salig koral mot slutten av satsen før musikken setter fart en siste gang og avslutter kvintetten med et smell.

Da Dvořák bestemte seg for å komponere en pianokvintett i 1887, var planen opprinnelig å hente fram et gammelt verk. I 1872 hadde han komponert Pianokvintett nr. 1 – et verk han åpenbart var misfornøyd med, som ikke var utgitt og som han slumsete nok hadde mistet alle manuskripter til. Da han fikk tak i en kopi av notematerialet gjennom en venn, reviderte han riktignok verket, men så også mulighetene for å komponere en ny og mer gjennomarbeidet pianokvintett. I løpet av de 15 årene som var gått, hadde symfonier, slaviske danser, solokonserter og andre verk gitt ham både suksess og selvtillit, og det er ingen tvil om at anstrengelsene med å komponere et nytt verk betalte seg.

Pianokvintett nr. 2 ble en umiddelbar suksess da den ble urfremført i Praha i 1888 og regnes i dag som ett av 1800-tallets definitive mesterverk for besetningen, helt på høyde med Schuberts, Schumanns og Brahms’ berømte pianokvintetter og særlig høyt elsket for sine magiske melodier, sin klanglige klarhet og sin vidunderlige variasjonsrikdom.

Thomas Erma Møller