«Jeg er med barn, men ei med ditt…», erklærer kvinnen til sin kjære under lyset fra månen i Richard Dehmels dikt Verklärte Nacht fra diktsamlingen Weib und Weld [Kvinne og Verden], utgitt i 1896. Kvinnen «går med stive skritt» og frykter at avsløringen vil utløse en emosjonell og eksistensiell krise i forholdet, men mannens raseri og skuffelse uteblir. I stedet ser han barnet og verden i et nytt lys: «… se, hvor verdensaltet skimrer! […] Varmen mellom oss vil forklare det fremmede barnet, du skal bære det for meg, fra meg. Du fikk meg til å skinne. Du gjorde meg selv til et barn.». Diktet avsluttes med at parets «åndedrett kysser i luften» før de vandrer videre i den «høye, lyse natten».

Med mystiske undertoner, kvasi-religiøse transfigurasjoner og seksuelt frigjorte kvinner, filleristet Dehmels symbolistiske diktning de etablerte samfunnsnormene på slutten av 1800-tallet. Han ble attpåtil stilt for retten og anklaget for uanstendighet og blasfemi. Og selv om han ble frifunnet, slo retten fast at Weib und Weld var et uanstendig og blasfemisk verk som måtte brennes. Den oppfordringen ble på ingen måte fulgt av den unge Arnold Schönberg (1874–1951). I Dehmels dikt fant den søkende og intellektuelt sylskarpe komponisten inspirasjon til å utforske et nytt tonespråk og utfordre normene også innenfor musikkens domene:

Dine dikt har hatt en avgjørende innvirkning på min utvikling som komponist. Det var de som først fikk meg til å søke et nytt, lyrisk tonespråk. Eller, rettere sagt, jeg fant det uten å lete, bare ved å gjenspeile i musikken det dine dikt virvlet opp i meg.

(Arnold Schönberg i brev til Richard Dehmel, 1912)

Det som virvlet opp i Schönberg da han leste Dehmel på 1890-tallet, var antakelig en befriende modernitet og en tiltalende overskridelse av tilsynelatende fastlåste motsetninger. I Dehmels dikt løses aldri konfliktene mellom mann og kvinne, lys og mørke, moral og frigjøring. I stedet fremstår de i et nytt lys som overskrider kategoriene og gir dem ny mening. Kanskje så Schönberg samtidig en løsning på den store musikkestetiske konflikten på slutten av 1800-tallet, der Brahms og Wagner ble gjort til frontfigurer for henholdsvis absolutt musikk og programmusikk, og der merkelapper som konservativ og progressiv ble kastet frem og tilbake i de krasse ordvekslingene.

I motsetning til mange samtidige kollegaer, så Schönberg like stor verdi i Brahms’ bearbeiding av motiver, stramme formtyper og harmoniske utvikling som i Wagners kromatikk, programmatiske ledemotiver og utfordring av det tonale rammeverket. I så måte er Verklärte Nacht (1899) et nøkkelverk der arven etter Brahms og Wagner smelter sammen i et sentralt vippepunkt mellom senromantikk og modernisme. Verket er komponert i én stor sats som utvikler seg organisk gjennom kompleks bearbeiding av det melodiske materialet. Samtidig kan det også deles i fem deler (ABACA) som følger Dehmels dikt fra mørke til lys og gjenspeiler stemningen, dialogen og den emosjonelle intensiteten i teksten. Dessuten er den saftige strykeklangen og det senromantiske suget i Schönbergs tidlige tonespråk som skapt for å uttrykke eksistensielle kriser, seksuell frigjøring og religiøse overskridelser. De musikalske virkemidlene spenner fra ekspresjonistiske skrik til salig og stillferdig nattmusikk og er så uttrykksfull at teksten til syvende og sist blir overflødig.

Det skal heller ikke utelukkes at Schönbergs inspirasjon i arbeidet med Verklärte Nacht kan ha fått ytterligere vind i seilene av at han nettopp hadde møtt sin lærer Alexander Zemlinskis søster, Mathilde, som han giftet seg med i 1901.

Verket ble opprinnelig skrevet for strykesekstett og urfremført i Wien i 1902, men er minst like berømt i versjonen for strykeorkester som Schönberg skrev i 1917 og senere reviderte i USA i 1943.

Thomas Erma Møller

Zwei Menschen gehn durch kahlen, kalten Hain;
der Mond läuft mit, sie schaun hinein.
Der Mond läuft über hohe Eichen;
kein Wölkchen trübt das Himmelslicht,
in das die schwarzen Zacken reichen.
Die Stimme eines Weibes spricht:

«Ich trag ein Kind, und nit von Dir,
ich geh in Sünde neben Dir.
Ich hab mich schwer an mir vergangen.
Ich glaubte nicht mehr an ein Glück
und hatte doch ein schwer Verlangen
nach Lebensinhalt, nach Mutterglück
und Pflicht; da hab ich mich erfrecht,
da ließ ich schaudernd mein Geschlecht
von einem fremden Mann umfangen,
und hab mich noch dafür gesegnet.
Nun hat das Leben sich gerächt:
nun bin ich Dir, o Dir, begegnet.»

Sie geht mit ungelenkem Schritt.
Sie schaut empor; der Mond läuft mit.
Ihr dunkler Blick ertrinkt in Licht.
Die Stimme eines Mannes spricht:

«Das Kind, das Du empfangen hast,
sei Deiner Seele keine Last,
o sieh, wie klar das Weltall schimmert!
Es ist ein Glanz um alles her;
Du treibst mit mir auf kaltem Meer,
doch eine eigne Wärme flimmert
von Dir in mich, von mir in Dich.
Die wird das fremde Kind verklären,
Du wirst es mir, von mir gebären;
Du hast den Glanz in mich gebracht,
Du hast mich selbst zum Kind gemacht.»

Er faßt sie um die starken Hüften.
Ihr Atem küßt sich in den Lüften.
Zwei Menschen gehn durch hohe, helle Nacht.

Richard Dehmel, 1896

To mennesker i golde, kalde lund;
med dem en måne, blek og rund.
Og månen over trærne iler,
dens skinn av ingen sky tilsløres mens sorte tagger mot den stiler.
En kvinnes spede stemme høres:

Jeg er med barn, men ei med ditt,
i synd jeg følger dine skritt.
Jeg var blitt til mitt eget stengsel,
og trodde ei mer på en glede –
mitt hjerte var så tungt av lengsel,
for livsfrukt, morsplikt var det rede.
Men akk, jeg gjorde meg fortred;
mitt skjød jeg lot ham gledes ved,
en fremmed skjenket jeg min lengsel,
jeg endog stunden salig priste.
Men nu har livet hevnes
ved at du meg ekte elskov viste.

Hun går med stive, redde skritt,
hun ser at månen holder tritt;
det dunkle blikk forgår i skinn.
En mannsrøst når til henne inn:

Det barn du under hjertet bær’
din sjel til last ei legges her,
å, se, hvor universet skimrer!
Det er som skinnet alt omgav;
du er med meg på kalde hav,
i oss en egen varme flimrer
fra deg i meg, fra meg i deg;
forklaret lys om barnet gløde,
for du mitt barn, av meg, skal føde,
for du har skapt en glans i meg,
for du har gjort til barn mitt jeg.

Han hennes brede hofte favner,
og luft med åndedrett seg blander.
To mennesker i høye, lyse natt.

Norsk gjendiktning: Wolfgang Plagge, publisert ifm. Festspillene i Bergen, 2017