Camille Saint-Saëns: Septett

1. Préambule [Innledning]
2. Menuet
3. Intermède [Mellomspill]
4. Gavotte et Finale

Musikerhumor er noe for seg selv. Og det er ikke gitt at utenforstående hverken forstår eller deler kjærligheten til de interne spøkene som florerer i og rundt musikken. For eksempel er det ikke sikkert alle tar humoren i at matematiker og amatørmusiker Émile Lemoine i 1861 kalte sin kammermusikkforening, som nesten utelukkende bestod av strykere, for «La Trompette». Fra spøk til alvor så ble «La Trompette», mye takket være Camille Saint-Saëns (1835–1921), en viktig arena for promotering og profesjonalisering av kammermusikk i Paris i andre halvdel av 1800-tallet. I årevis prøvde Lemoine desperat å overtale Saint-Saëns til å skrive et verk som kunne rettferdiggjøre det flåsete navnet på foreningen. Saint-Saëns hadde hverken tid eller lyst, men ga til slutt etter for masingen og overrakte Lemoine en festlig og komisk pompøs «Préambule» for trompet, piano og strykekvintett som forsinket julegave i 1879. Til slutt ble Saint-Saëns såpass revet med at han fullførte septetten – en slags suite i fire satser – og verket ble fremført første gang i romjula året etter.

Smilet sitter gjerne løst både hos musikere og publikum i møte med Saint-Saëns’ Septett. Man kan jo ikke annet enn å le når den innledende «Préambule» marsjerer taktfast og stivt av gårde med sin tilsiktet overdrevne pomp og prakt, voldsomt virtuose og malplasserte kaskader i pianostemmen og blanding av barokke klisjeer (sekvenseringer og fugeringer) og romantiske vendinger. Menuetten er også morsom med sin maskering av musikkens metrum, fjasete frasering og komiske allusjoner til menuetter av Jean-Baptiste Lully og andre 1600- og 1700-tallskomponister. Kontrasten er stor til triodelen som plutselig er en søtlig sentimental vals midt i den merksnodige menuetten. Tredjesatsen er mer alvorstynget, men ikke desto mindre underlig med sin sørgemarsj over de spanskinspirerte rytmene. I «Gavotte og Finale» er smilet tilbake når Saint-Saëns tuller med barokkdansen gavott, hinter til musikk av Lully og Händel, lar pianisten gå bananas og avslutter det hele med en musikalsk brakfest der trompeten tar på seg rollen som partykonge.

Da Saint-Saëns senere tenkte tilbake på all overtalelse som skulle til og all motvilje han hadde mot å skrive septetten, kunne han ikke forstå at den ble så umåtelig populær. Faktum er likevel at både publikum og musikere elsket det festlige stykket, og det ble ofte fremført, i mange ulike versjoner, på 1880- og 1890-tallet og er fremdeles populært den dag i dag. Dessuten skulle verket vise seg å bli en viktig forløper for neoklassisismen som blomstret i Paris og Europa i mellomkrigstiden. Ved siden av Griegs Holberg-suite, som for øvrig var blottet for slik fransk frekkhet og ironi, var Saint-Saëns’ Septett et av få verk fra 1880-tallet som tok i bruk tidligere tiders stiluttrykk så eksplisitt og med den samme kjølige distansen og humoren som skulle prege musikk av Stravinskij, Prokofjev og andre neoklassiske komponister flere tiår senere.

Thomas Erma Møller