César Franck: Pianokvintett

Molto moderato quasi lento – Allegro
Lento con molto sentimento
Allegro non troppo ma con fueco

Førstefiolinisten brenner til på direkten i flengende f-moll, fyrrig fortissimo ‘dramatico’ og insisterende «beethovenske» dobbeltpunkterte rytmer. Herved er lytteren advart: César Francks (1822–1890) Pianokvintett er ingen sedat søndagstur i en vakker fransk klangverden, men et musikalsk drama så intenst at selv Franz Liszt, som ikke var kjent som en lettskremt type, ble sjokkert over at noe så dramatisk kunne ramle ned «fra orgelloftet». Dersom pianoets drømmende svar til strykerne skulle forlede lytteren til å glemme åpningens intensitet, kommer det en skarp påminnelse når innledningen gjentas åtte takter senere. Med dristige modulasjoner, «wagnersk» kromatikk og ekstreme kontraster i dynamikk, klang og uttrykk, har Franck komponert et følelsesdrama som spenner fra det lidenskapelige til det desperate, fra det vare til det voldsomme og fra det erotiske til det ekstatiske.

Publikum hadde knapt hørt maken da Francks Pianokvintett ble urfremført i Paris i 1880. Og kanskje ble det simpelthen for mye. Responsen fra kritikere, publikum og musikere varierte nemlig fra det lunkent likegyldige til det blankt avvisende, og det er først i nyere tid at kvintetten er blitt løftet fram som et mesterverk i sin sjanger og et høydepunkt på kammermusikkrepertoaret. Samtidig hører det med til historien at det på ingen måte bare var i den musikalske utviklingen at Francks Pianokvintett var innsauset i drama. Først skjelte Francks kone ham ut etter noter foran alle hans studenter og anklaget dem for å ha drevet komponisten til å skrive «et slikt verk». Og fru Francks hysteriske reaksjon var antakelig velbegrunnet. Ryktene ville nemlig ha det til at komponisten hadde en affære med en av sine studenter – fransk-irske Augusta Holmès, som senere selv ble komponist og som tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet fra flere av 1800-tallets mannlige musikkpersonligheter. En av disse var Camille Saint-Saëns, som ifølge ryktebørsen i Paris skal ha fridd til Holmès og blitt avvist. Det kan ha vært hovedgrunnen til at han hatet verket da han spilte pianostemmen fra bladet på urfremføringen, stormet ut av scenen og nektet å ta imot hverken applaus fra publikum eller Francks tilegnelse av verket til ham.

Etter den stormfulle førstesatsen roer tempoet seg i andresatsen, uten at lidenskapen slipper taket av den grunn. Det voldsomme dramaet, både i og rundt musikken, kan lett overskygge hvor mesterlig Franck behandler besetningen i sin Pianokvintett. Franck forstod potensialet i å sveise sammen to potente enheter som strykekvartetten og pianoet, slik bare et fåtall komponister – Schumann og Brahms – hadde gjort før ham. Han utnyttet pianokvintettens evne til å kombinere kammermusikalsk intimitet med en nærmest symfonisk kraft. I tillegg skapte han et usedvanlig enhetlig og syklisk velfungerende verk ved å la ett sentralt motiv gå igjen i alle satsene, nærmest som et wagnersk ledemotiv, og ved å la de melodiske ideene møtes i et mektig klimaks mot slutten. Når finalen har utviklet seg fra den djevelske tremolo-raslingen i innledningen gjennom enda en kamp på liv og død, skulle man kanskje tro at det ventet en storslagen forsoning i den andre enden, men til slutt faller bare alle stemmene ned i et siste unisont fossefall og forsvinner ned i avgrunnen. Spenningen forblir uforløst. Her er det bare å tørke svetten og forsøke å fordøye et av kammermusikkens virkelig intense dramaer.

Thomas Erma Møller