César Franck: Sonate for fiolin og piano

1. Allegretto ben moderato
2. Allegro
3. Ben moderato: Resitativo-Fantasia
4. Allegretto poco mosso

Musikkhistoriske fremstillinger har ikke alltid tillagt store utøvere like mye vekt som store komponister. Likevel er det ingen tvil om at virtuose solister har spilt en avgjørende rolle for at en rekke verk har kommet ut til publikum og inn i evigheten. Uten fiolinstjernen Joseph Joachim ville neppe hverken Beethovens, Bruchs eller Brahms’ fiolinkonserter blitt så berømte. Og hva hadde vel Mendelssohns udødelige fiolinkonsert vært uten den fenomenale fiolinvirtuosen Ferdinand David. Og hadde det ikke vært for Eugène Ysaÿe, ville César Francks (1822–1890) fiolinsonate definitivt ikke blitt et verk alle verdens store fiolinister har på repertoaret. Kanskje hadde det aldri forlatt komponistens indre idébank overhodet. Allerede i 1858 hadde Franck lovet Cosima von Bülow en fiolinsonate, men det var først nesten 30 år senere, da Ysaÿe skulle gifte seg i 1886, at Franck fikk skrevet ut og ned sin Sonate for fiolin og piano.

Selv om verket var en bryllupsgave, blandet Ysaÿe seg ivrig i tilblivelsesprosessen. Blant annet overbeviste han Franck om at første sats ikke burde være så langsom som komponisten hadde tenkt, men at den fungerte best som en lett vuggende allegretto. Selv om satsen bærer preg av å være en lang introduksjon til den ville og virtuose andresatsen, er det likevel i «Allegretto ben moderato» at sonatens viktigste tematiske materiale blir presentert. Fiolinisten og pianisten viser frem hvert sitt tema, og de melodiske ideene blir stående som kontrasterende elementer gjennom satsen og danner også utgangspunkt for resten av sonaten.

Det er likevel først i andresatsen at sonaten tar ordentlig sats, og det er på ingen måte bare fiolinisten som får vist frem sine fingerferdigheter. Sonaten bærer tvert imot preg av at klaverstemmen er notorisk utfordrende og briljant. Dette er definitivt et verk for to likestilte lekekamerater. Den originale tredjesatsen fremstår nærmest improvisatorisk og viser Francks livslange interesse for Wagners kromatiske samklanger og linjeføring – mange har hørt mye Tristan og Isolde i Francks tonespråk, og det er spesielt tydelig i den resiterende tredjesatsen. Finalen åpner like uskyldig vuggende som innledningen, men har likevel mer drama og intensitet på lager før den feiende flotte avslutningen.

Da gaven var overrakt brudeparet, tok Ysaÿe og svigerinnen Marie-Leontine Bordes-Pène en rask gjennomspilling på kammerset før de urfremførte Sonate for fiolin og piano for bryllupsgjestene. Senere samme år stod de samme utøverne for den første offentlige fremføringen av verket på et kunstmuseum i Brüssel. Det skal etter sigende ha vært en spesiell affære ettersom programmet var langt, kvelden ble sen, og museumspersonalet nektet å stille med annen belysning enn den som naturlig sluttet å komme inn gjennom vinduene. Ysaÿe og Bordes-Pène spilte sonaten mer eller mindre utenat i tussmørket. Deretter tok Ysaÿe den med seg på turneer i inn- og utland. Selv om Franck nærmet seg pensjonsalder i 1886, var han først og fremst kjent som organist. Ysaÿes kjærlighet til fiolinsonaten – han bedyret at han alltid fremførte bryllupsgaven ‘con amore’ – var helt avgjørende for å sikre Francks popularitet og ettermæle. Populariteten fikk han imidlertid ta liten del i selv, ettersom han gikk bort bare fire år etter suksessen med Sonate for fiolin og piano.

Thomas Erma Møller