Christian Sinding: Frühlingsrauschen, op. 32 nr. 3, og Cantus Doloris, op. 78

Sechs Stücke für das Pianoforte, op. 32, nr. 3 ‘ «Frühlingsrauschen»
Cantus Doloris, op. 78

I høyre hånd bruser arpeggiofigurene over tangentene som en sildrende bekk fylt av forfriskende smeltevann eller småfuglenes ivrige vårkvitter – eller kanskje det rett og slett er den begeistrede og utålmodige rastløsheten alle kan oppleve når våren gjør sin varmende og fargesprakende ankomst etter en lang og kald vinter. Samtidig spiller venstre hånd en enkel melodi – en solfylt hymne til ære for våren som vender tilbake.

Det irriterte Christian Sinding (1856–1941) grenseløst at musikkforlaget hans, Peters, var mest opptatt av å utgi enkle klaverstykker, såkalt salongmusikk eller «fabrikkvarer», som han selv kalte det. Likevel er det ikke til å komme utenom at den lille perlen Frühlingsrauschen fra hans samling med seks klaverstykker, op. 32, ikke bare ble Sindings desidert mest berømte komposisjon, men skal ha blitt omtalt som verdens (!) mest spilte klaverstykke i en periode. Slike uttalelser er selvsagt både populistiske og lite målbare, men at det lille stykket gikk sin seiersgang i Europa og USA etter at det ble urfremført i 1897, er det ingen tvil om. Frühlingsrauschen var enkelt å spille, tonespråket var tilgjengelig og tiltrekkende, og den beskrivende tittelen treffende og forlokkende. For Sinding selv var stykket trolig en parentes i karrieren som seriøs komponist av kompleks kammermusikk og store symfonier, men kanskje han undervurderte sine egne evner som musikalsk lyriker og stemningsskaper. Og kanskje var det nettopp i disse «lyriske» stykkene han stod Grieg aller nærmest i stil og uttrykk.

Sinding var nemlig ingen naturlig arvtaker til Grieg og de andre mer nasjonalt orienterte komponistene i Norge, i alle fall ikke rent stilistisk. Som Grieg, Svendsen og Kjerulf, studerte også Sinding i Leipzig, men der hans landsmenn vendte hjem med fornyet interesse for det norske, var Sinding ikke særlig interessert i hverken norsk folkemusikk eller nasjonale strømninger. Han utviklet tidlig en stil som bygget på den tyske høyromantikken og var sterkt påvirket av Liszt og Wagner i uttrykk og tonespråk. Sinding var tro mot dette stiluttrykket fra gjennombruddet med Klaverkvintett på slutten av 1880-tallet til de siste store verkene han komponerte på 1920- og 1930-tallet. Det konsistente stilidealet har gitt Sinding mye kritikk, særlig i ettertidens musikkhistoriske fremstillinger som gjerne bruker mangelen på utvikling som argument for at musikken hans ble neglisjert etter hans død.

Samtidig er det liten tvil om at det var andre årsaker som var med på å ødelegge Sindings ettermæle. Hele Sindings liv og virke var uløselig knyttet til Tyskland og tysk musikkliv. Han tilbrakte mye tid i Berlin, skrev «tysk» musikk, utga notemateriale på tyske musikkforlag og ble attpåtil utnevnt til æresmedlem av Königliche Akademie der Künstei Berlin i 1909. Også i Norge fikk han etter hvert både anerkjennelse og berømmelse, og fra 1924 overtok han kunstnerboligen Grotten i Oslo. Da hadde han etablert seg som en ruvende skikkelse i norsk og internasjonalt musikkliv og var vel så berømt som Grieg og Sibelius. Men for Sinding, som fremdeles var tysk til sinns, ble krigen en forvirrende og fortvilende affære. 9. april 1940 reagerte han med sjokk og vantro – han kunne ikke forstå at tyskerne kunne gjøre noe slikt, men de åtte siste ukene av livet hans i 1941, ble den gamle, døve og demente komponisten innmeldt i Nasjonal Samling. Nyere forskning har vist at Sinding ikke fylte ut innmeldingsskjemaet selv, men underskriften er likevel hans, og denne tabben kostet hans ettermæle dyrt. Sinding ble satt i bås med Hamsun og Monrad Johansen, og musikken hans ble boikottet av NRK og andre offentlige institusjoner i årevis.

Etter et lite oppsving på 1970-tallet med viktige innspillinger, blant annet av pianistene Robert Levin, Kjell Bækkelund og Eva Knardahl, er det først etter år 2000 at Sindings musikk for alvor har fått fornyet interesse. I tillegg til at orkestermusikken nå blir fremført og innspilt, har Henning Kraggerud, Christian Ihle Hadland, Per Vollestad og mange andre gått i bresjen for å gjenoppdage og revitalisere Sindings sanger, klaver- og kammermusikk.

Ett av verkene som har kommet frem i lyset i denne prosessen er den gravalvorlige Cantus Doloris for fiolin og piano, op. 78. Verket ble utgitt i 1906 og er en sørgesang over Sindings kone Augustas sønn fra et tidligere ekteskap, som gikk bort året før. Verket er monumentalt og tragisk med flere dramatiske og emosjonelt rystende partier. I form er verket en passacaglia – et stort anlagt tema med en rekke påfølgende variasjoner over samme tematiske og harmoniske materiale. Også dette verket er i Sindings «tyske», høyromantiske stil og er med sin seriøse tilnærming til musikalsk form, sine ambisiøse proporsjoner og sitt dramatiske og gripende uttrykk langt mer typisk for Sinding som komponist enn «verdens mest spilte klaverstykke». Sammen viser disse to stykkene likevel noe av bredden i Sindings stil og produksjon.

Thomas Erma Møller