Konsertprogram: LARISA VRHUNC (*1967) Satelitov trop nam zvezde kraj oznani – cas hiti (2000) The pack of satellites tells us the position of a star – times flies (2000) Per Kristian Skalstad fiolin Radovan Vlatkovic horn Vebjørn Anvik klaver JOHANNES BRAHMS (1833 – 1897) 3 intermezzi for piano, op. 117 (1892) Andante moderato Andante non troppo e con molto espressione Andante con moto Christian Eggen klaver GIACOMO PUCCINI (1858 – 1924) Fem sanger (1883 – 1904) Tine Thing Helseth trompet Olga Jørgensen klaver PAUL HINDEMITH (1895 – 1963) Kammermusik nr. 1, op. 24, nr. 1 (1922) Sehr schnell und wild Mässig schnelle Halbe. Sehr streng im Rhythmus Quartett: Sehr langsam und mit Ausdruck – Ein wenig belebter – Wieder ruhig Finale 1921: Lebhaft Anne Karine Hauge fløyte Ingvill Hafskjold klarinett Embrik Snerte fagott Tine Thing Helseth trompet Lars Notto Birkeland harmonium Olga Jørgensen klaver Sara Övinge fiolin Per Kristian Skalstad fiolin Ida Bryhn bratsj Audun André Sandvik cello Christian Lundqvist slagverk Å gripe en stjerne I 1890 hadde Johannes Brahms egentlig bestemt seg for at nok var nok; han hadde komponert det siste han hadde på hjertet. Men så hørte han datidens stjerneklarinettist Richard Mühlfeld spille. Da kom det flere magiske kammerverk med klarinett fra den aldrende Brahms, en trio, en kvintett og to sonater, men i tillegg skrev han kanskje sine aller fineste klaverstykker, fordelt på fire samlinger fra op. 116-119. Brahms følges opp av sjelden vokalmusikk. Puccini er mest kjent for sine store, sceniske verk, men skrev også leilighetsvise sanger, noen ganger for bestemte anledninger, og andre ganger i varianter av musikk som dukker opp i hans operaer. Her er ordene borte, men erstattet av en syngende trompet. Konserttittelen er inspirert av den lange tittelen på et verk av den slovenske komponisten Larisa Vhrunc, igjen hentet fra et dikt av France Prešeren, Slovenias nasjonalpoet. Antydningen av søken i tittelen, blir i Vrhuncs musikk stadig skiftende stemninger, på leting etter måter å uttrykke seg. Avslutningen er et altfor sjeldent møte med Hindemiths musikk. Han ønsket ikke å følge i det ekspresjonistiske, atonale tonespråket til Schönberg, men i stedet lette han etter en annen tonalitet og en mer ’objektiv‘ neo-klassisk retning. Til tross for dette, er hans samling med Kammermusik temmelig heftige saker: første gang presentert på Donaueschingen-festivalen for moderne musikk i 1922. I den første Kammermusik er det 12 selvstendige instrumenter som til sammen utgjør et spinnvilt konglomerat av klanger, rytmer og humoristiske innfall – nesten en Spike Jones verdig.
