KONSERTPROGRAM:
CLAUDE DEBUSSY (1862 – 1918)
Ariettes oubliées (glemte sanger) med tekster av Paul Verlaine (1887)
CHARLES GOUNOD (1818 – 1893)
Je veux vivre (Julies vals) fra operaen Romeo og Julie (1859)
GEORGE BIZET (1838 – 1875)
Je dis que rien ne m’épouvane, Micaelas arie fra operaen Carmen (1875)
Lydia Hoen Tjore
sopran
Christian Grøvlen
klaver
FRANCIS POULENC (1899 – 1963)
Les Soirées de Nazelles (1936)
Extrêmement animé et décidé
Le comble de la distinction
Le cœur sur la main
La désinvolture et la discrétion
La suite dans les idées
Le charme enjôleur
Le contentement de soi
Le goût du malheur
L’alerte vieillesse
Cadence
Final
Christian Grøvlen
klaver
ERNEST KRÄHMER (1795 – 1837)
Rondeau Hongrois, op. 28 (1831)
ERZHERZOG RUDOLPH VON ÖSTERREICH (1788 – 1831)
Variations per Pianoforte avec accompagnato d’un Czakan
CHARLES LE THIERE (1859 – 1929)
L’Oiseau du bois (1886)
Ingeborg Christophersen
blokkfløyte
Christian Grøvlen
klaver
OM PROGRAMMET
Franske sanger, klavermusikk av Poulenc og musikk for spaserstokkfløyte fra Beethovens tid fyller denne konserten. De seks sangene av Claude Debussy, som utgjør Ariettes oubliées (glemte sanger), ble skrevet mellom 1885 og 1887, de fleste i Roma. Teksten er av Paul Verlaine, som hadde stor påvirkning på Debussy med sin nyanserte og poetiske stil. Sangene er svært gjennomarbeidede, med spesiell vekt på tekstur, farge og subtilt klaver-akkompagnement.
Så byr konserten på kjente arier fra 1800-tallets operaverden. Je veux vivre (Julies vals) fra operaen Romeo og Julie av Charles Gounod, med sin catchy valsetakt, høye soprantoner og koloratur, er en klassiker. Micaelas arie Je dis que rien ne m’épouvante er hentet fra 3. akt av operaen Carmen av Bizet, hvor hun befinner seg alene i fjellene på leting etter Don José. Hun er redd og ber en bønn om å få mot.
Francis Poulenc var kjent for å improvisere små klaverstykker om kvelden, hvor gjestene gjerne kunne komme med et gitt tema han skulle improvisere over. Les Soirées de Nazelles er en serie med små improvisatoriske klaverstykker skrevet mellom 1930 og 1936. Selv skriver Poulenc i forordet til stykkene: «Vi håper disse variasjonene, hver og en, et sted mellom et første utkast og et ferdig stykke, vil ha styrke i seg til å frembringe leken og ånden i salongen i Touraine – med et åpent vindu om natten.»
Blokkfløyten har levd et langt liv fra middelalderens omreisende musikere til dagens klasserom. På slutten av 1700-tallet var populariteten dalende, men i 1806 oppfant den ungarske musikeren Anton Heberle et nytt instrument som forente en spaserstokk med en blokkfløyte. Instrumentet fikk klaffer, og det ble skrevet omkring 400 verker for instrumentet mellom 1806 og midten av 1845-tallet. Typisk for disse ekstremt virtuose komposisjonene er salong-aktige potpurrier, med til dels symfoniske ambisjoner. Ernest Krähmer spilte fløyte, obo, klarinett og fagott, før han for alvor dedikerte livet som omreisende virtuos og lærer på czakan. Han jobbet også som oboist ved hoffet i Wien, og senere utga han en skole for czakan og skrev en rekke virtuose og underholdende verker for instrumentet. Typisk for tiden og denne typen komposisjoner er variasjoner over kjente melodier. Erkehertug Rudolph von Österreich var en nær venn og elev av Beethoven, og Beethoven skrev flere verker til Rudolph, som virket som katolsk prest. Rudolphs Variations per Pianoforte avec accompagnato d’un Czakan har den tidens typiske valsetakt.
Den britiske komponisten Charles le Thiere var, foruten komponist, også arrangør og fløytevirtuos. Hans L’Oiseau du bois er musikalske imitasjoner av fugler i skogen.