Gleden ved en kammermusikkfestival er å oppleve helt ny og ukjent musikk, men også hvordan kjent musikk blir tolket av brilliante musikere. I konsertens åpningsstykke vil du få høre fire ulike pianister belyse forskjellige deler av Prokofjevs geniale, «flyktige» småstykker (ca. ett minutts varighet i gjennomsnitt). I tillegg får du enkelte av dem i strykeorkesterarrangement.
Det er også noe flyktig over musikken skrevet nesten hundre år etterpå av Kristine Tjøgersen, en som vet å utnytte instrumentenes fulle klangregister. Det er virkelig «reisende lys» som beskrives, dvs. «lyden» av lyskildene i en tunnel, slik de fortoner seg når man passerer.
Den spanske komponisten Fernando Sor kastet nytt lys over gitarteknikken, samtidig som han ga verdifullt repertoar til kommende gitarister. Her varieres en kjent melodi av Mozart (du kan jo gjette hvilken, men den kommer fra en av operaene) i hans mest spilte verk.
Claude Debussys Estampes, (trykk/stikk), er ett av mange eksempler på Debussys fabelaktige evne til å skape lys, skygge og farger i sin musikk. Hans musikk er ofte mer et bilde enn et historieforløp. Her er igjen inspirasjonene fra øst tydelige. Tre år tidligere hadde han gjenopplevd javanesisk gamelanmusikk. I den andre satsen er påvirkningene sammensatte. Det spanske var populært hos mange franske komponister, men «det spanske» er også et resultat av impulser utenfra, og i beskrivelsen av en kveld i Granada, er det en blant annet en maurisk melodi som dukker opp. Med Hager i regn settes forestillingen om klavervirtuositet for alvor i et nytt lys, med klanglag på klanglag og flerstemmighet i ørsmå nyanser.