Dmitrij Sjostakovitsj skrev hele 15 strykekvartetter (like mange som symfonier). Den fjerde ble til i en bølgedal i komponistens kunstneriske liv, hvor hans musikk nok en gang ble utsatt for sterk kritikk, og den skapende friheten var under press. Samtidig opplevde jøder i Sovjetunionen nok en bølgetopp av forfølgelse, noe som skulle tilsi at komponisten burde være forsiktig med å benytte jødisk musikk i verkene sine. Sjostakovitsj gjør det likevel gang på gang, både som en støtte til et plaget folk, men også fordi han selv følte et slektskap til den jødiske musikken med dens mangesidighet og evne til å kunne «formidle tårer gjennom smil». Verket ble ikke fremført offentlig før fire år etter at det ble ferdig, i tøværet etter Stalins død.
Krunk er en sang av komponisten, musikkhistorikeren og presten Komitas, som regnes som grunnleggeren av den armenske nasjonale skole for musikk. I 1915 ble Komitas arrestert og deportert og ble vitne til de ufattelige lidelsene under det ottomanske folkemordet på 1,5 millioner armenere. Krunk (som betyr trane) er blitt stående som selve symbolsangen for tragedien, som fortsatt ikke er anerkjent som folkemord av mange land (bl.a. Norge). Her er arrangementet av en av de sentrale nålevende armenske komponistene i dag, og med to armenere blant musikerne.
Robert Schumanns store sang-år faller sammen med året han får sin Clara. Slik sett er det mange av sangene som omhandler blomster og kjærlighet. Her er han imidlertid inspirert av en av sine favorittpoeter, Heinrich Heine, til å skrive to mer dramatiske ballader. Beltzasar bygger mesterlig opp den kjente gammeltestamentlige historien om Beltzasars gjestebud og spott av Gud, før skriften på veggen dukker opp … I Die beiden Grenadiere møtes Schumanns og Heines beundring for Napoleon, en sang om sorg og heltemot til det siste, før det typiske Schumannske etterspill setter alt i relieff.
Brahms skrev tre klaverkvartetter, alle med ganske forskjellig uttrykk, fra den dystre i c-moll, via den mer avbalanserte A-dur til den mest populære i g-moll, kanskje den mest «symfonisk» anlagte, hvor Brahms maler med bred pensel i hele klangfargespekteret. Det er å anta at siste satsen har bidratt mest til kvartettens popularitet. Inspirert av den ungarske musikken han hadde hørt av gode fiolinistvenner, er den besettende sigøyner-rondoen en evig publikumsvinner.