KONSERTPROGRAM:
ROBERT SCHUMANN (1810 – 1856)
Liederkreis op. 39.
En sangsyklus med tekster av Joseph von Eichendorff. (1840)
EDVARD GRIEG (1843 – 1907)
Seks sanger, op. 25 for sang og piano med tekster av Henrik Ibsen (1876)
Marianne Beate Kielland
mezzosopran
Håvard Gimse
klaver
EDVARD GRIEG (1843 – 1907)
Tre lyriske stykker for klaver:
Melodi, op. 47 (1888)
Ensom Vandrer, op. 43 (1886)
Troldtog, op. 54 (1891)
LUDWIG VAN BEETHOVEN (1770 – 1827)
Piano sonata nr. 8 i c-moll, op. 13, Pathétique (1798)
Grave – Allegro di molto e con brio
Adagio cantabile
Rondo: Allegro
Håvard Gimse
klaver
OM PROGRAMMET
Den romantiske musikken og kunstsanger eller lieder står ofte sentralt på konserter under Risør kammermusikkfest. Mange av de store liedfortolkerne fra vår tid har opptrådt i Risør kirke og gitt oss uforglemmelige opplevelser i en intim setting. Når nå Marianne Beate Kielland og Håvard Gimse gir oss sanger av Schumann og Grieg, bør vi ha lov til å ha høye forventninger. Kielland har akkurat gitt ut en flott innspilling med Schumanns lieder.
Fram til 1840 skrev Robert Schumann utelukkende for pianoet. I 1840 skrev han så 140 lieder. Det var i det samme året han giftet seg med sin Clara, og det er nærliggende å se giftermålet i sammenheng med sangdiktningen. Liederkreis op. 39, er tolv sanger med tekster av Joseph von Eichendorff. Selv skrev Robert til Clara at «dette er min mest romantiske samling lieder, med mye av deg i den». Det typiske vandringsmotivet i romantikken står også her sentralt, sammen med naturopplevelser. Men under det hele ligger den nyvunne kjærligheten til Clara, med lengsel, flørt og erotikk.
Edvard Griegs Ibsensanger op. 25, er blant hans aller beste og ble utgitt i 1876. Noen av Griegs mest berømte sanger kommer fra denne samlingen hvor særlig nummer to, En svane, viser Grieg på sitt aller beste og mest poetiske. Ibsens dikt er gåtefullt og forteller om en stum svane som først får toner til å lyde i døden. For bare gjennom kunsten overvinnes livets utfordringer.
Da Pjotr Tsjajkovskij skulle beskrive Edvard Griegs musikk i 1888, brukte han ord som pasjonert, vital, original og vakker. I tillegg var harmonikken og rytmikken pikant og oppfinnsom – en perfekt enkelhet fjernt fra jåleri og pretensiøsitet … Griegs lyriske stykker, godt innarbeidede som de er, kan nok virke enkle i sin skjønnhet for våre ører i dag. Men på den europeiske musikkscenen på slutten av 1800-tallet må de ha vært et friskt pust med sine mange elementer fra norsk folkemusikk. Melodi,Ensom Vandrer og Troldtog kan ha vært blant stykkene Tsjajkovskij tenkte på da han beskrev Griegs musikk.
Beethovens Pathétique-sonate er blant hans mest berømte og mest spilte. Det var Beethovens forlegger som ga sonaten navnet Grande sonate pathétique da den ble utgitt i 1799. Sonaten har også klare likheter med Mozarts klaversonate i samme toneart, K.457. Samme dramatiske toneart, samme lied-lignende annensats og dramatiske uttrykk. Tonearten c-moll var på Beethovens tid kjent for sitt drama, noe Beethoven senere også brukte i Skjebnesymfonien.
’Pathétique’ betyr i denne sammenhengen at musikken søker å uttrykke følelser. Sonaten føyer seg inn i en romantisk tradisjon vi finner i tysk litteratur, som hos Goethe og Hoffmann. Sonatens andresats, Adagio cantabile, inneholder kanskje den vakreste melodien Beethoven noensinne skrev.