Å oppleve klassikerne tolket av fremragende utøvere er noe av kjernen i en kammermusikkfestival. Men hvor langt kan man gå i å gi sin versjon? Der en jazzmusikers adelsmerke er å kunne improvisere fritt over en standardlåt, vil man for eksempel i en Schumannsang stort sett holde seg innenfor notene. Henrik Hellstenius ønsker å gå lengre. I sanger han elsker av en komponist han setter høyt, leter han etter sin måte å nærme seg musikken på. Hvordan kan tekst, innhold, harmonier etc. presenteres slik at vi opplever Schumanns mesterverk i et nytt perspektiv?
Er det en tolkning, en rekomponering eller en improvisasjon? Det er i alle fall fortsatt Schumann, tolket av en av våre fremste komponister og av våre beste jazzmusikere.
Amerikansk musikk har både vært forbundet med – og frigjort fra – den europeiske kunstmusikken, med komponister som tok musikken inn på innovative sidespor. Til begeistring for mange, men likevel ikke alltid representert i konsertsalene på linje med de gamle traverne. Dette til tross for at det ofte bringes inn et friskt pust og noe fundamentalt annerledes i den klassiske tradisjonen.
Conlon Nancarrows studier for selvspillende piano sprang ut av behovet for å skrive musikk uten tanke på musikernes begrensninger. Det resulterte i noe som fortsatt lyder nytt og spennende (og veldig morsomt). Her er automatikken arrangert for ensemble, og dermed tar musikerne den intrikate og svært fengende musikken tilbake!
Frank Zappa er en typisk amerikansk komponist i den forstand at han kan være vanskelig å putte i en bestemt kategori, og godt er det! Han hadde sitt eget band (Mothers of Invention) og lagde både (ufrivillige) hitlåter og musikk som var for det spesielt interesserte rockepublikummet. Samtidig traff den selvlærte komponisten en nerve i samtidsmusikken, med sine svært avanserte komposisjoner (eller var det «låter»?), ofte kombinert med humor, satire og uslåelige titler, hvilket skulle bevises også på denne konserten.
Charles Ives er som en «stamfar» for den moderne amerikanske musikken. Han benyttet tidlig det som var å betrakte som avanserte modernistiske metoder, og ja, kanskje musikken låter litt «koko» når to forskjellige melodier spilles samtidig i forskjellig tempo og takt- og tonearter. Også i The Unanswered Question kan det virke som ting ikke passer helt sammen, med en lang akkord som ligger under kortere instrumentale utbrudd. Egentlig er det en svært konkret beskrivelse av mange forsøk på å stille det evige spørsmål om vår eksistens. Vi får tilsynelatende intet svar, eller ligger det kanskje i den «uendelige melodi» som ligger under i hele verket?
Det blir også flunkende ny musikk! Henrik Hellstenius har i flere tiår vært blant våre fremste komponister. Han vet godt hvilke musikkhistoriske skuldre han står på, inkludert de amerikanske, men har alltid vist en sterk vilje til å finne nye veier for musikken. Når han skriver for et av våre mest potente samtidsensembler og to av våre dyktigste jazzutøvere, er det grunn til å spisse ørene!