KONSERTPROGRAM:
JOHANNES BRAHMS (1833 – 1897)
Fiolinsonate i G-dur, op. 78 (1878 – 79)
Vivace ma non troppo
Adagio – Più andante – Adagio,
Allegro molto moderato
Sonoko Miriam Welde
fiolin
Vebjørn Anvik
klaver
LASSE THORESEN (1949*)
Stadier i den indre dialog (1980)
Vebjørn Anvik
klaver
DMITRI SJOSTAKOVITSJ (1906 – 1975)
Sonate for cello og piano i d-moll, op. 40 (1934)
Allegro non troppo
Allegro
Largo
Allegro
Ernst Simon Glaser
cello
Vebjørn Anvik
klaver
Da den berømte musikkritikeren Eduard Hanslick skulle beskrive Johannes Brahms sonate for fiolin og klaver i G-dur, op. 78, brukte han ordene ’resignert forsoning’. Sonaten er melankolsk i sitt vesen og gjør særdeles sparsomt bruk av musikalske motiver, men utvikler og omformer disse heller i lengre spenn. Noe av det melodiske materialet stammer fra hans egne sanger Regenlied and Nachklang, op. 59. Sonaten ble skrevet side om side med fiolinkonserten han skrev til Joseph Joachim somrene 1878 og 1879. På tross av at sonaten har hovedtonearten G-dur, er den avsluttende satsen i moll, noe Brahms kan ha lært av Haydn fra hans strykekvartetter op. 76. Sonaten er av de mest spilte overhodet fra 1800-tallet.
Lasse Thoresen er blant Norges mest fremførte komponister, og hans, Studier i den indre dialog er et av verkene som spilles mye og har blitt lydfestet på plate flere ganger, ikke minst av Vebjørn Anvik. Verket stammer fra 1980 og ble kåret til Årets verk av Norsk Komponistforening i 1981. Verket benytter en modus (toneart) av den franske komponisten Olivier Messiaen og viser klaveret, effektivt og klangrikt i alle registre.
Sjostakovitsj’ sonate for cello og klaver op. 40, kom til rett før skandalen med operaen Lady Macbethi 1934. Etter sigende skal Sjostakovitsj ha vært på vei til premieren for cellosonaten, da han leste Stalins artikkel i avisen Pravda, hvor musikken i operaen ble stemplet som ’estetisk smålig, borgerlig formalisme’ og følgelig som en fiende av revolusjonen. Tonen i sonaten er imidlertid noe ganske annet enn villskapen i Lady Macbeth. Tonespråket er langt mer konservativt og kan være uttrykk for den stilistiske søken Sjostakovitsj hadde på denne tiden, hvor han lette etter et enkelt, tydelig og ekspressivt tonespråk, slik vi hører det i 4. symfoni fra 1936. På samme tid skilte Sjostakovitsj seg fra sin kone Nina og ble forelsket i en ung student ved konservatoriet i Leningrad. Det var under separasjonen i august 1934 at cellosonaten ble skrevet. Den vakre førstesatsen avløses av en svært energisk annensats, hvor energien er som en perpetuum mobile, en evighetsmaskin. Tredjesatsen er svært vakker og melankolsk, med en slags introspektiv tankefullhet, før satsen går over i et mer impresjonistisk spor. Den avsluttende allegroen er en rondo, hvor et eksentrisk tema kommer igjen tre ganger. Her kan du trampe takten til fullt øs i både cello og klaver, før satsen plutselig er over.