INFO Close

Eleanor Alberga: Clouds for pianokvintett

Clouds for pianokvintett

Jeg har et (tone)språk som spenner fra noe som åpenbart stammer fra min jamaicanske barndom og bakgrunn til klanger folk forbinder med modernisme. Det er alltid en gradering av disse to ytterpunktene. Dette har vært et problem for noen – selv for meg – fra tid til annen. Men nå har jeg et avslappet forhold til det. Jeg er meg selv når jeg komponerer.

(Eleanor Alberga i nettintervju, 2019)

Selv om Eleanor Albergas (f. 1949) bakgrunn fremdeles er uvanlig i det klassiske musikklivet, vil hun ikke ha noe av å bli kvotert inn på konsertprogrammet: «Man ønsker simpelthen å få bestillinger uten undertoner av rasepolitikk – og ikke bare til ‘Black History Month’». Den jamaicanske pianisten og komponisten har uttalt seg krasst mot et lite inkluderende musikkliv ved flere anledninger og kjempet hele karrieren for et større mangfold på den klassiske musikkscenen.

Etter oppvekst og studier i Kingston, Jamaica, fikk Alberga stipend for å studere ved The Royal Academy of Music i London i 1970. Da hun hadde fullført studiene, slo hun gjennom som konsertpianist og opptrådte jevnlig både i og utenfor Storbritannia. Samtidig ble hun mer og mer opptatt av å komponere egne verk, særlig etter at hun kom i kontakt med Robert Cohan og The London Contemporary Dance Theatre i 1978. I 2001 ga hun seg som utøvende pianist for å konsentrere seg om den skapende virksomheten.

Samarbeidet med samtidsdansscenen i London resulterte i mange bestillingsverk, deriblant Clouds (1984), skrevet for pianokvintett og fremført i flere ulike versjoner, både med og uten dans. I Clouds viser Alberga frem mange av sine mest typiske og originale stilelementer. Særlig fremtredende er den unike blandingen av jamaicansk inspirasjon og stilelementer fra den europeiske modernismen på begynnelsen av 1900-tallet.

Etter en drømmende åpning, setter strykernes pizzicatoer i gang det rytmiske drivet som preger resten av førstesatsen. De komplekse lagene av gjentatte rytmefigurer og glissando-effektene gir assosiasjoner til karibisk musikk og ståltrommene som er så typiske for området. Samtidig er det også åpenbart at Alberga er påvirket av Béla Bartóks kontrapunktiske og rytmisk intense modernisme. Det er øyeblikk i Albergas pianokvintett der Bartók-begrepet «barbarisme» kunne passe. Kanskje klinger også Arnold Schönberg ett eller annet sted i bakgrunnen. Når det er sagt, gir de gjentatte rytmefigurene også en meditativ transeeffekt som kan lede tankene i helt andre retninger, som til Steve Reich og de amerikanske minimalistene på 1960-tallet.

Etter den intense førstesatsen, følger en langsom midtdel der skyene flyter forbi med en nærmest utenomjordisk mystikk. Alberga har også nevnt Messiaen som en av sine inspirasjonskilder, og kanskje er det noe av den franske mesterens mystiske samklanger og fuglekvittermotiver i denne satsen. I tredjesatsen bryter stormen løs igjen, denne gang enda voldsommere enn i førstesats. Igjen kan musikken minne om Bartók, men med Albergas distinkte vri og særegne uttrykk.

Thomas Erma Møller