Fanny Hensel: Pianotrio

1. Allegro molto vivace
2. Andante espressivo
3. Lied: Allegretto
4. Allegretto Moderato

Musikk kan kanskje bli hans [Felix’] karriere, men for deg kan og må det bare være et ornament.

(Abraham Mendelssohn i brev til datteren Fanny, 1820)

Da Abraham Mendelssohn motvillig gikk med på å støtte sønnen Felix’ karriere som komponist og musiker, var det utenkelig at datteren Fanny også skulle bli kunstner på heltid. Hun fikk riktignok en musikkutdannelse, men da Felix gjorde karriere i Europa, viste Fanny sitt eminente pianospill på private salongkonserter og hagefester i Berlin. Samtidig komponerte hun mye musikk. Også den er skapt i og for en privat sfære, men med en kvalitet og substans som fortjener anerkjennelse og som de siste tiårene er begynt å komme ut av glemselen og inn på repertoaret. Og selv om det var uhørt at en kvinne skulle komponere og enda mer uhørt at hun skulle utgi musikk, fikk Fanny god støtte på hjemmebane, både fra kunstnerektemannen Wilhelm Hensel og fra bror Felix. Når familien Mendelssohn feiret bursdager, var det vanlig med musikalske gaver og underholdning. Felix’ andre pianotrio ble urfremført på Fannys bursdag i 1846 og året etter komponerte Fanny sitt viktigste kammermusikkverk og eneste Pianotrio som bursdagsgave til søsteren Rebecka.

Pianotrio er et høydepunkt i Fanny Hensels (1805–1847) – hun skiftet navn da hun giftet seg – produksjon og viser noen av hennes fremste egenskaper som komponist. Begge de to lyriske midtsatsene har lange, sangbare melodilinjer og er som «sanger uten ord», slik både Fanny og Felix skrev så mange av. Tredje sats har til og med fått tittelen «Lied» og har ikke bare verkets mest minneverdige melodiske materiale, men også en referanse til Felix’ oratorium Elias, som var rykende ferskt i 1847. Trioens høydepunkt er likevel de to vektige og dramatiske yttersatsene. Første sats åpner med stormfulle arpeggiofigurer som ruller over tangentene i klaveret og gir satsen energisk driv og romantisk rastløshet. Over de skummende pianofigurene presenterer Hensel et bredt anlagt tema som snart avløses av et mer varsomt sidetema – enda et eksempel på hennes lange og lyriske melodier. De to temaene bearbeides og behandles på klassisk-romantisk vis og danner hovedingrediensene i et omfattende musikalsk narrativ som ender i den eiendommelige avslutningen der musikken er i ferd med å dø helt ut før den siste flodbølgen skyller gjennom pianoet og avslutter satsen med samme intense uro som den begynte. Finalesatsen begynner med en lang og improvisatorisk innledning og følger tradisjonen med å avslutte kammermusikkverk i «ungarsk stil», med elementer fra sigøynermusikken.

Pianotrio ble det siste store verket Fanny Hensel komponerte, og hun døde bare en drøy måned etter Rebeckas fødselsdag i 1847. I november samme år døde også Felix. Det har vært spekulert i årsaken til de musikalske søsknenes tidlige død, og mye tyder på at begge led av en nervesykdom som til slutt utløste et dødelig slag. Etter Fannys død, sendte familien hennes Pianotrio til det anerkjente noteforlaget Breitkopf & Härtel, som, diskriminerende sosiale normer til tross, trykket og utga notematerialet i 1854.

Thomas Erma Møller