Felix Mendelssohn: Pianotrio nr. 2

1. Allegro energico e fuoco
2. Andante espressivo
3. Scherzo: Molto allegro quasi presto
4. Finale: Allegro appassionato

Jeg skulle gjerne ha beæret deg med et lengre stykke, men da hadde jeg måttet utsette det, som jeg har gjort så ofte i det siste. Ingenting virket bra nok for meg, og det gjør ærlig talt ikke denne trioen heller.

(Felix Mendelssohn i brev til Louis Spohr, som han tilegnet verket, 1845)

Felix Mendelssohn (1809–1847) hadde ikke særlig høye tanker om sin andre pianotrio da han skrev sitt molefunkne brev til vennen Louis Spohr. Kanskje var han utslitt etter det seks år lange arbeidet som resulterte i urfremføringen av den fenomenale fiolinkonserten i Leipzig i 1845. Helsen var i alle fall skrantende, og Pianotrio nr. 2 skulle vise seg å bli et sent verk i komponistens korte liv. Selv om trioen aldri har oppnådd samme popularitet som Fiolinkonsert og de andre mest kjente verkene hans, var det ingen grunn for Mendelssohn til å devaluere verket, som for ettertidens ører klinger både energisk og originalt.

Ut av den myldrende mumlingen i åpningstaktene vokser en stormfull og fyrrig førstesats – en av de mer dramatiske og harmonisk dristige blant Mendelssohns kammermusikksatser. Andre sats er på sin side lys, lyrisk og like uskyldig som en vuggevise. Før strykerne slutter seg til pianisten, kunne åpningen av satsen nærmest blitt forvekslet med en av komponistens mange «Lieder ohne Worte» (Sanger uten ord). Det kunne derimot på ingen måte den heseblesende scherzoen som raser av gårde, litt på samme måte som scherzoen i En midtsommernatts drøm. Mange har også påpekt den slående likheten med scherzoen fra komponistens tidlige Oktett. Her stilles store krav, ikke bare til hver enkelt musikers virtuositet, men også til sylskarp presisjon i samspillet mellom de tre.

Verkets største overraskelse kommer likevel i finalen. Etter at satsen har danset seg i gang på en måte som kan gi barokke assosiasjoner – noen har sågar hørt likheter med Gigue-satsen i Johann Sebastian Bachs Engelske suite i g-moll – bruker Mendelssohn en luthersk koralmelodi. Melodien introduseres først stillferdig og upretensiøst i pianostemmen mens strykerne fortsetter å messe satsens dansende åpningsmotiver, men etter hvert tar også strykerne opp koralmelodien. Eric Werner er blant dem som har påpekt at koralmelodien minner om «Vor deinen Thron tret’ ich hiermit», som J. S. Bach brukte i et av de såkalte 18 store koralpreludiene (Leipzig-koralene), nærmere bestemt BWV 668. Selv om det ikke kan fastslås med sikkerhet at Mendelssohn mente satsen som en hyllest til Bach, hadde han mye å takke Bach for. Ved siden av egne komposisjoner, var det særlig fremførelsen av den da bortglemte Matteuspasjonen i Berlin i 1829 som for alvor gjorde den 20 år gamle Mendelssohn berømt og som satte i gang en renessanse for Bachs musikk.

Louis Spohr var åpenbart mer entusiastisk innstilt enn den selvkritiske opphavsmannen og fremførte Pianotrio nr. 2 sammen med komponisten ved minst ett tilfelle. Verket ble urfremført på Fanny Mendelssohns bursdag i 1846.

Thomas Erma Møller