Sinfonia nr. 10

1. Adagio – Allegro

Felix Mendelssohn (1809–1847) var ingen vanlig ungdomsskoleelev. Da han var 12–14 år gammel var han for lengst i gang med seriøse komposisjonsstudier hos den strenge og stilfortrolige professor Carl Friedrich Zelter i Berlin. Og ved siden av å lære alle detaljer om de gamle mesternes musikk, begynte han å komponere egne verk, deriblant 13 symfonier for strykere. Komposisjonene har enkelte antydninger til Mendelssohns modne stil, men selv ikke den erkekonservative professor Zelter ville ha hoppet i stolen av tonespråket i disse symfoniene. I all hovedsak er verkene en hyllest til, og en mesterlig beherskelse av, den tidlig-klassisistiske symfonien, som J.S. Bachs sønner – Carl Philipp Emanuel og Johann Christian, for eksempel – hadde gjort så stor suksess med et halvt århundre tidligere.

I motsetning til de fleste av Mendelssohns øvrige strykersymfonier, er Sinfonia nr. 10 fra 1823 i én enkeltstående sats. Forskerne er ikke sikre på om de øvrige satsene er gått tapt eller om Mendelssohn betraktet verket som komplett i sin ensatsige form. Heller ikke det musikalske innholdet gir noen definitive svar. Mendelssohn åpner satsen med en langsom, spenningsoppbyggende innledning, slik også Joseph Haydn hadde for vane, før musikken skyter fart i urolig allegro i satsens hoveddel. Uttrykket er på ingen måte fritt for drama, men istedenfor det romantiske drivet som skulle prege Mendelssohns tonespråk senere, er det snarere en «haydnsk» «sturm und drang» (eller «Sturm und Drang») som preger den musikalske karakteren, ispedd litt ung Mozart og litt modne Bach-sønner. Mot slutten av satsen øker tempoet og intensiteten ytterligere med hektiske løp og en kriblende uro før Mendelssohn avslutter det hele med tre kontante h-mollakkorder – enten som et bastant punktum på hele symfonien eller som avrunding av en intens førstesats i en større helhet.

Selv om Sinfonia nr. 10 og de andre strykersymfoniene ikke inneholder hverken sjokkerende overraskelser, dristige harmoniske vendinger eller Mendelssohns aller mest magiske melodier, har de ungdommelige komposisjonene blitt et populært tilskudd til det klassisistiske repertoaret. Og det komposisjonstekniske håndverket er uovertruffent, tatt i betraktning at verket tross alt er skrevet av en fjortis.

Thomas Erma Møller