Florence Price: Adoration [Tilbedelse]

My dear Dr. Koussevitzky, To begin with I have two handicaps – those of sex and race. I am a woman; and I have some Negro blood in my veins.

(Florence Price i brev til dirigenten Serge Koussevitzky, 1943)

Det amerikanske samfunnet hadde hverken hørt Martin Luther Kings drøm eller sett framveksten av borgerrettsbevegelsen da Florence Price (1887–1953) skulle velge karrierevei tidlig på 1900-tallet. Drømmen om å bli lege hadde hun slått fra seg som urealistisk med sin bakgrunn, og da hun skulle begynne på musikkonservatoriet i Boston, måtte hun utgi seg for å være meksikaner for å unngå den verste rasehetsen. Når Price dessuten søkte å gjøre seg bemerket i et mannsdominert musikkliv som nesten utelukkende fremførte musikk av døde, hvite menn, er det liten tvil om at hun hadde alle odds mot seg. Triumfen var derfor desto større da hennes Symfoni i e-moll i 1933 ble det første verket av en svart kvinne som ble fremført av et amerikansk symfoniorkester. Fremføringen med Chicago Symphony Orchestra og Fredrick Stock ble en suksess av de sjeldne, og en kritiker omtalte symfonien som «et feilfritt verk, et verk som fremfører sitt budskap tilbakeholdent, men likevel med lidenskap… Verket er vel verdt en plass på det symfoniske repertoaret».

Til tross for slike suksesshistorier ble Price forbigått gang på gang og mer eller mindre fullstendig glemt etter sin død. Vendepunktet kom først i 2009 da manuskripter til en større del av hennes produksjon, som var antatt å ha gått tapt, plutselig dukket opp i et forlatt sommerhus i Illinois. Funnet fikk fart på interessen for Prices musikk, og de siste 10-15 årene er både symfoniene, kammermusikken og pianostykkene blitt både innspilt og fremført langt hyppigere enn tidligere.

Ett av verkene som dukket opp i sommerhuset i Illinois i 2009, var det lille orgelstykket Adoration, komponert av Price i 1951. Kanskje den 64 år gamle komponisten mimret tilbake til ungdommens tid som organist i kirker og på stumfilmvisninger i kinosalen. Uansett er stykket et miniatyrbilde ikke bare av Prices religiøsitet, men også av hennes stilunivers: en særegen kombinasjon av europeisk 1800-tallsromantikk – kanskje særlig Amerika-fareren Antonín Dvoraks melodiøse og sødmefylte tonespråk – og afroamerikanske religiøse sangtradisjoner som spirituals og salmer.

Adoration begynner med en meditativ melodilinje – en slags bønn eller hymne, som leder til en mer emosjonelt ekspressiv midtdel, før åpningsmelodien vender tilbake og verket avsluttes med et «Amen». Det er liten tvil om at det er snakk om en religiøs tilbedelse i dette verket. Samtidig gjør det romantiske tonespråket at stykket, særlig i Jim Grays arrangement for solofiolin og strykere, også kan uttrykke en sekulær og mer lidenskapelig form for forgudelse. Prices eget kjærlighetsliv var på sin side turbulent, med to giftemål og like mange samlivsbrudd, men troen – både på Gud og på egne evner som komponist – bevarte hun livet ut, all motgangen til tross.

Thomas Erma Møller