Francis Poulenc: Fiançailles pour rire

1. La Dame d’André [Andrés dame]
2. Dans l’herbe [I gresset]
3. Il vole [Han flyr/stjeler]
4. Mon cadavre est doux comme un gant [Mitt lik er mykt som en hanske]
5. Violon [Fiolin]
6. Fleurs [Blomster]

Få mennesker beveger meg så mye som Louise de Vilmorin: fordi hun er vakker, fordi hun er rar, fordi hun skriver et fransk språk med en naturlig renhet, fordi navnet hennes gir assosiasjoner til blomster og grønnsaker, fordi hun elsker sine brødre som en elsker og sine elskere som en søster … Kjærlighet, begjær, glede, sykdom, eksil, økonomiske problemer, er i kjernen av hennes oppriktighet.

(Francis Poulenc, sitert i Elizabeth Gassons avhandling ‘A Poetic and Musical Analysis of Fiancailles Pour Rire’ By Francis Poulenc with Poems by Louise de Vilmorin)

Komponisten Francis Poulenc (1899–1963) og dikteren Louise de Vilmorin (1902–1969), begge et stykke utenfor hovedstrømmene i fransk og europeisk kunst og kulturliv, hadde stor respekt for hverandre. Poulenc oppsøkte ofte mindre kjente, men desto mer originale, diktere når han skulle velge tekster å sette musikk til, og i Vilmorins symbolistiske og surrealistiske dikt fant han en stor kilde til inspirasjon for sitt eget, poetisk underfundige tonespråk. Poulenc var dessuten på jakt etter det han kalte «virkelig feminine dikt» og mente Vilmorins kvinnelige perspektiver på kjærlighet og død passet perfekt til formålet. Han endte opp med å bruke hele 13 dikt av Vilmorin i ulike sanger.

Så vidt vi vet, overskred Poulenc og Vilmorins nære forhold aldri vennskapsstadiet, selv om sistnevnte var kjent for sitt utsvevende kjærlighetsliv, og Poulenc uttalte at han komponerte Fiançailles pour rire i 1939 for å ha et påskudd til å tenke på diktervenninnen. Da satt Vilmorin i eksil i Slovakia som følge av verdenskrigens herjinger og hadde akkurat samlet diktene til Fiançailles pour rire, sin første diktsamling. De seks diktene Poulenc plukket ut til sangsyklusen med samme navn, har ingen indre sammenheng ut over at de på ulike måter omhandler kjærlighet i forskjellige former, ofte med mørke eller melankolske undertoner. De mystiske tekstene er fulle av symbolikk og dobbeltbetydninger, men kanskje musikkviter og kritiker Claude Rostand hadde rett i at «de som ikke helt forstår meningen i dikt av Max Jacob, Jean Cocteau, Louise de Vilmorin, og ikke minst Guillaume Apollinaire og Paul Eluard, burde oppsøke Poulenc. I sangene avslører han alle mysteriene.»

Sangsyklusen begynner med «La Dame d’André», der (den unge?) André har tatt med seg en mer eller mindre fremmed (eldre?) kvinne hjem fra låvedansen. Kan kjærligheten virkelig holde? Tvilen fyller både tekst og musikk, og de anklagende spørsmålene antyder at forelskelsen er umoden og grunn, og at den eldre kvinnen utnytter den unge mannens blinde forelskelse. Det er kanskje verdt å nevne, som bl.a. Martin Neron har poengtert, at Vilmorins bror het André, uten at det kan påvises at diktet handler om hverken ham eller hans dame.

I «Dans l’herbe» blir både bildene og musikken mørkere når tematikken dreier mot tapt kjærlighet. En kvinne synger om sin elskers død, først resignert («Jeg kan ikke si noe mer. Jeg kan ikke gjøre noe mer for ham») og så fortvilet («Han døde umerkelig. Han ropte ut da han døde. Ropte, ropte på meg. Men siden jeg var så langt unna ham og siden stemmen hans ikke bar lenger, døde han alene i skogen under sitt barndoms tre») før åpningens oppgitte tekstlinjer gjentas til slutt. Kanskje er det likevel ikke elskeren som er død, men kjærligheten mellom dem. Poulencs musikk er magisk og mørk og gir plass til meditasjonen over det som en gang var.

«Il Vole» spiller på en dobbeltbetydning da tittelen både kan oversettes med «Han flyr» og «Han stjeler». Vilmorin bruker elementer fra en av Æsops fabler, nærmere bestemt «Reven og kråka» der den listige reven lurer kråka til å synge slik at den mister ostebiten den har i nebbet. «Det er den runde osten fra fabelen i nebbet på min sølvsaks. Men hvor er kråka? Han stjeler/flyr», fabulerer kvinnen i Vilmorins dikt før hun gråter sine bitre tårer over ikke å bli elsket («Hvor er min kjære? Han flyr/stjeler» […] «Hvor er min glede? Han flyr/stjeler» […] «Hvor kan kjærligheten være? Han flyr/stjeler»). Til slutt innrømmer kvinnen at hun lengter etter å bli «stjålet» av sin «tyv», elsket av sin elsker. Kanskje hadde Vilmorin sin første forelskelse i tankene da hun skrev diktet. Vedkommende var i alle fall pilot og stjal definitivt hennes hjerte.

Enda mer mystisk blir teksten, og musikken, i den neste sangen, «Mon cadavre est doux comme un gant» («Mitt lik er mykt som en hanske»). Her er det tilsynelatende en død kvinne som synger ut sin klage fra kisten. Alle henvisningene til det kroppslige og sanselige gjør likevel at flere har tolket teksten som et uttrykk for en kvinne med et dødt følelsesliv som lengter etter å bli elsket, begjært og berørt. Poulenc kompliserer samklangene med utstrakt bruk av kromatikk og bidrar til at denne sangen utmerker seg som samlingens mest iørefallende og utfordrende.

I «Violon» blir fiolinen og fiolinisten et symbol på kjærlighet når en kvinne blir fullstendig bergtatt av musikken på en restaurant. Et av diktets mer livlige bilder er sammenligningen av hjertet med et jordbær («Le coeur en forme de fraise»). Etter den lidenskapelige «Violon», forvandles stemningen nok en gang til kullsvart melankoli i den avsluttende «Fleurs» der fortelleren ser blomstene hun fikk av sin tidligere elsker, brenne i peisen og gå opp i røyk. Hjertet hennes brenner og lengter etter fortiden. Poulenc bidrar til den nostalgiske atmosfæren med sine drømmende samklanger og ettertenksomme melodilinjer. Gjennom hele sangsyklusen viser Poulenc sin unike evne til å skape melodier som fremhever den poetiske mystikken, men likevel flyter i diatoniske og modale, moderne og gammelmodige tonelandskap.

Poulenc dediserte de seks sangene til seks ulike kvinner, antakelig med forhåpning om at de ville fremføre dem. Den franske sopranen Eugénie ‘Ninon’ Vallin, som fikk den tvilsomme æren av å få tilegnet «Mitt lik er mykt som en hanske», nektet likevel å synge sangen – «Jeg kunne aldri synge slike ord», sa hun bestemt. Sangene ble likevel fremført, første gang i Paris i 1942 av sopranen Geneviève Touraine og med komponisten selv ved tangentene, og i dag regnes verket som et originalt og merkverdig bidrag til det klassiske, franske sangrepertoaret.

Thomas Erma Møller