Franz Schubert: Pianokvintett i A-dur (D 667) «Ørretkvintetten»

Allegro vivace
Andante
Scherzo: Presto
Andantino – Allegretto
Allegro giusto

In einem Bächlein helle,

Da schoß in froher Eil’

Die launische Forelle

Vorüber wie ein Pfeil.

Ich stand an dem Gestade

Und sah in süßer Ruh

Des muntern Fischleins Bade

Im klaren Bächlein zu.

[I en klar liten bekk,

skjøt den lystig fart,

den lunefulle ørret,

forbi som en pil.

Jeg stod på elvebredden

og så i salig ro

den muntre fisken svømme

i den klare bekk.]

(Utdrag fra Christian Schubarts «Die Forelle» («Ørreten»), min oversettelse)

Christian Friedrich Daniel Schubarts dikt fra 1782 hadde neppe nådd langt ut i verden uten komponisten Franz Schuberts (1797–1828) begeistring for den subtile enkelheten i diktets naturbeskrivelse. I 1817 komponerte Schubert en iørefallende og høyst nynnbar melodi til Schubarts tekst, og komposisjonen ble raskt en av hans mest populære lieder. Schubert utelot riktignok den siste strofen i diktet – en enkel moral der Schubart advarer unge kvinner mot mannlige «fiskere» og andre farer langs livets elv – og har konsentrert seg om beskrivelsen av ørreten, bekken og fiskeren fra en forbipasserende vandrers perspektiv. Fortelleren i diktet er en romantisk naturelsker som tar fiskens parti i kampen med fiskeren og reagerer med boblende sinne når den uskyldige og livsglade ørreten lures på kroken av den slu fiskeren.

En av dem som lot seg begeistre av Schuberts ørretlied, var den velstående velgjøreren, musikkelskeren og hobbycellisten Sylvester Paumgartner, som Schubert blant annet møtte på ferie i Steyr i Oberösterreich. I 1819 hadde Paumgartner akkurat hørt Johann Nepomuk Hummels Kvintett for piano, fiolin, bratsj, cello og kontrabass (1802) og bestilte straks en kvintett med samme besetning av Schubert der ørretmelodien skulle spille en sentral rolle. Schubert lot seg ikke be to ganger og komponerte Pianokvintett i A-dur samme år. Ved å utvide den vanlige strukturen fra fire til fem satser, fikk han plass til en variasjonssats over melodien fra «Die Forelle» mellom scherzoen og finalen. Den ekstra satsen var likevel hverken påtvunget eller påklistret. Schubert brukte gjerne liedmelodier i sine kammermusikkverker – for eksempel har Strykekvartett nr. 14 med variasjoner over temaet fra lieden «Døden og Piken». Dessuten har Schubert tatt med seg både liedens livlige livskraft og konkrete akkompagnementsfigurer og melodiske vendinger inn i kvintettens øvrige satser.

Allerede fra åpningen av første sats gjennomsyres verket av en boblende og ustoppelig bevegelsesenergi, og selv i den lyriske og langsomme andresatsen er det stadig vekk krusninger i overflaten og urolige understrømmer i akkompagnementet. En fossende scherzo forbereder selve variasjonssatsen der Schubert øser av oppfinnsomhet, vitalitet og overskudd i hver av de seks variasjonene over ørrettemaet. Kvintetten avsluttes med en livlig finalesats som både har ansporinger til «ungarsk stil» – en stilisert versjon av sigøynermusikk som var populær blant europeiske komponister på 17- og 1800-tallet – og binder verket sammen ved å knytte an til åpningens sildrende figurer. Den særegne besetningen og dybden kontrabassen tilfører klangbildet, gjør det mulig for pianisten å boltre seg fritt i de øvre registrene i store deler av verket. Og når den klanglige briljansen følges av en sammenhengende strøm av minneverdige melodier som flyter rundt i alle de fem instrumentene, er det kanskje ikke så rart at kvintetten er blitt en favoritt både blant utøvere og publikum.

Selv om Schubert komponerte «Ørretkvintetten» raskt og inspirert i Steyr og Wien i 1819, ble ikke verket utgitt før i 1829, året etter komponistens død. Trolig ble kvintetten fremført i ulike private og halvoffentlige sammenhenger i Schuberts levetid, men verkets tidlige fremføringshistorie er uoversiktlig og dårlig dokumentert. Også det originale manuskriptet er gått tapt. «Ørretkvintettens» musikalske kvaliteter og evige popularitet er likevel ubestridelig, og verket har fast plass på kammermusikkrepertoaret verden over.

Thomas Erma Møller