Frederick Delius: On Hearing the First Cuckoo of Spring

Spring always means for me a longing for Norway…

(Frederick Delius i brev til Percy Grainger, 1914)

Midt i et disig, fransk-britisk tonelandskap synger gjøken sitt karakteristiske ko-ko og innvarsler vårens ankomst. Men den vårlige luften er også fylt av en annen sang – den norske folketonen «I Ola-dalom, i Ola-tjønn» fra Øystre Slidre i Valdres er smeltet inn i toneveven og løfter tankene over gjøken i toppen av grantrærne og opp mot tindene i Jotunheimen.

Denne musikken kunne nesten ha vært komponert av Edvard Grieg som selv brukte den samme melodien i sin samling av 19 norske folkeviser, op. 66. Og hvem vet hvordan Griegs musikk hadde utviklet seg dersom han hadde fått leve et tiår eller to til. Opphavsmannen er likevel en annen – en komponist med et usedvanlig sterkt forhold til den norske naturen, kunsten og kulturen – briten Frederick Delius (1862–1934). Han komponerte tonediktet On Hearing the First Cuckoo of Spring som ett av to «stemningsbilder» i Two Pieces for Small Orchestra i 1911–1912.

Delius kom til Norge som del av den første turistboomen i den norske fjellheimen i andre halvdel av 1800-tallet. Mange velstående briter rømte fra nylig industrialiserte hjemtrakter for å oppleve den uberørte og storslagne naturen Norge hadde å by på. Delius var likevel ingen vanlig tindebestigende turist. Han hadde møtt Grieg, Sinding og Halvorsen i Leipzig i 1887 der de sosialiserte over bedre middager, spilte utallige runder med kortspillet «whist» og snakket om kunst og annet. For Delius satte dette ikke bare i gang et livslangt vennskap med Grieg, men også en dyp fascinasjon for «det norske». Han besøkte Norge tjue somre i løpet av livet, vandret på Hardangervidda og i Jotunheimen, lyttet ivrig til de norske tradisjonene og fikk til slutt oppført sin egen hytte på Lesjaskog i Gudbrandsdalen i 1921. Han var også god venn av både Hamsun og Munch, og var en integrert del av den norske kultureliten.

Som utlending hadde Delius kanskje likevel ikke en sterk nok forståelse av alvoret i den norske nasjonsbyggingen i årene frem mot unionsoppløsningen. I 1897 skapte hans musikk til skuespillet «Folkeraadet» nemlig furore i Kristiania. Skuespillet, en satirisk komedie over debatten rundt norsk selvstendighet, var provoserende nok for mange, men det var Delius’ bruk av en på grensen til parodisk variant av «Ja, vi elsker» som fikk det til å koke over for publikum og kritikere. Den britiske musikeren og forfatteren Andrew Boyle hevder at denne skandalen var en hovedårsak til at den «norske» britens musikk ikke er blitt spesielt kjent eller ofte fremført i Norge.

Mye av Delius’ musikk er likevel langt mer subtil og sofistikert, og måten den norske folkevisen er behandlet på i On Hearing the First Cuckoo of Spring er både elegant og naturlig. Ironisk nok, tyder mye på at Delius ble introdusert for «I Ola-dalom, i Ola-tjønn» hverken gjennom Grieg eller fra norske folkemusikere, men via den australske komponisten Percy Grainger, også han en norgesvenn og felles bekjent av Grieg og Delius. Både Delius og Grainger var nok mer opptatt av de melodiske kvalitetene og stemningen i folketonen enn av den dramatiske historien teksten forteller – en gutt forsvinner i fjellet og kommer aldri til rette selv om bygdefolket ringer med kirkeklokker og ber de underjordiske innstendig om å la gutten gå. Riktignok ligger det en mild mystikk også over klangene i Delius’ tonedikt, men denne kan like gjerne komme fra de duse, nærmest impresjonistiske klangfargene han har valgt.

Ved siden av den norske påvirkningen, var Delius en internasjonalt anlagt komponist. Med britisk pass, slekt fra Tyskland, kone fra Beograd, tre år på en appelsinplantasje i Florida i ung voksen alder, studier i Leipzig og fast bopel i Paris, kunne Delius’ kompositoriske utvikling ha tatt mange ulike retninger. Oppsummert går det likevel an å si at han tidlig var påvirket av Wagners kromatiske tonespråk, Chopins tangenteleganse og av Grieg, men at han etter hvert introduserte mer franske klanger – Debussy var et hett navn i Paris da Delius bodde der – og kanskje også britiske farger i musikken sin. I On Hearing the First Cuckoo of Spring er den franske påvirkningen umiskjennelig, men med innslag av norske, og kanskje «griegske», motiver og melodilinjer som hadde blitt så karakteristisk for hans stil og uttrykk.

On Hearing the First Cuckoo of Spring og søsterverket Summer Night on the River ble urfremført av Gewandhaus-orkesteret i Leipzig i 1913 under ledelse av den legendariske dirigenten Arthur Nikisch før verkene ble fremført igjen i London året etter under den minst like legendariske Willem Mengelberg. Takket være en tredje dirigent, sir Thomas Beecham, har både disse stemningsbildene og annen musikk av Delius fått vid anerkjennelse i Storbritannia så vel som på det europeiske kontinentet. Og sakte, men sikkert har også konsertpublikummet i Norge fått ørene opp for en av den kontinentale musikkhistoriens aller «norskeste» komponister.

Thomas Erma Møller