George Crumb: Black Angels. Thirteen Images from the Dark Land

1. Departure
   • Threnody I: Night of the Electric Insects
   • Sounds of Bones and Flutes
   • Lost Bells
   • Devil-music
   • Danse Macabre
2. Absence
   • Pavana Lachrymae
   • Threnody II: Black Angels!
   • Sarabanda de la Muerte Oscura
   • Lost Bells (Echo)
3. Return
   • God-music
   • Ancient Voices
   • Ancient Voices (Echo)
   • Threnody III: Night of the Electric Insects

Da George Crumb (1929–2022) komponerte Black Angels – Thirteen Images from the Dark Land i 1970, dundret fremdeles amerikanske angrepshelikoptre inn over Vietnam. Med seg i bagasjen hadde de ubeskrivelig lidelse og død til soldater og sivile i Sørøst-Asia. Våpentunge helikoptre som sirkler over jungelen, er blitt et beryktet visuelt symbol på Vietnamkrigen (1955–1975), antakelig forsterket av filmen «Apocalypse Now» (1979), der rotorduren akkompagneres av at Valkyrierittet av Wagner velter ut av høyttalerne. I Black Angels gir Crumb dødsmaskinene, eller de «elektriske innsektene» som han kaller dem, et annet fryktinngytende lydspor når de elektriske strykerne gnikker intenst på sine krasse dissonanser i åpningen av verket.

«Threnody I, II og III» kan minne om de hjerteskjærende skrekkeffektene i Krzysztof Pendereckis epokegjørende klangflateverk Klagesang (threnos) for Hiroshimas ofre (1961), som Crumb kjente godt. Også Crumb valgte «threnos» som satstittel og det er klagesangene som danner rammeverket for de 13 satsene. Videre er disse satsene strukturert i tre hoveddeler, «Departure» [Avgang/Bortgang], «Absence» [Fravær] og «Return» [Hjemkomst], som ifølge Crumb danner «en stor bueform» og uttrykker «sjelens reise fra å falle i unåde via åndelig tilintetgjørelse til frelse». Selv om forbindelsen til Vietnamkrigen er åpenbar, bedyrer Crumb at verket har en generell og tidløs tematikk: det gode mot det onde, Gud mot Djevelen, krig og død til alle tider. Og tematikken kunne ikke ha vært mer aktuell i dag, selv om de «elektriske insektene» er blitt mindre og slagmarken flyttet når dødsdronene summer over Kyiv, Gaza og Aleppo.

Etter den nådeløse åpningen beveger Black Angels seg inn i en rekke uhørte og overraskende lydlandskap. Ikke bare skal musikerne håndtere sine elektriske strykeinstrumenter. De spiller også på krystallglass, glasstaver, gonger og andre slagverkinstrumenter. I tillegg skal de telle høyt på ulike språk. De symbol- og skjebnetunge tallene 7 og 13 går igjen, både i den klanglige overflaten og i verkets struktur og form, selv om Crumb har innrømmet at dette ikke alltid er lett for lytteren å oppfatte. Alle klanglige referanser er likevel ikke ukjente og underlige i Crumbs verk. Et lengre sitat fra Franz Schuberts Strykekvartett nr. 14 (Døden og Piken) i åpningen av midtdelen «Absence», og tonale, middelalderske passasjer litt senere i verket, fremstår med en fremmed og forbløffende sterk virkning i de ukjente klanglige omgivelsene. Det er også mulig å oppfatte en spenning mellom djevelen, representert ved fiolinen som spiller Tartinis «djeveltrille» og tritonuser (djevelens intervall), og Gud som klinger mørk og allmektig i celloen.

Etter at Black Angels var ferdig komponert, ifølge komponisten «fredag den trettende 1970», ble det umiddelbart en samtidsklassiker. Crumbs klanglige oppfinnsomhet og befriende brudd med rådende serialisme og modernistisk mainstream, falt i smak hos publikum, og verket er blitt ofte fremført og innspilt et tosifret antall ganger. Det har også funnet veien inn i populærkulturen og ble blant annet brukt i den klassiske skrekkfilmen Eksorsisten (1973).

Thomas Erma Møller