George Gershwin: Rhapsody in Blue

Det begynner med en mørk og mystisk klarinettrille i et øde og tomt lydlandskap. Sakte, men sikkert, trinn for trinn, kryper klarinetten oppover i register og øker samtidig hastigheten helt til tonene sklir helt inn i hverandre og glir over i en glissando som sveiper helt opp der luften er som aller tynnest. Først når toppunktet er nådd, inviteres resten av orkesteret med på å sette det blålige lyset, den jazzinspirerte sounden og den amerikanske ‘viben’ som preger George Gershwins (1898–1934) legendariske Rhapsody in Blue. Og det er i disse eiendommelige omgivelsene at pianosolisten vrenger ut sitt virtuose fyrverkeri.

Heldigvis hadde både Gershwin og jazzorkestermaestro Paul Whiteman sans for soloklarinettist Ross Gormans spøkefulle glissando og oppjazzing av åpningspassasjen på prøvene før premieren av Rhapsody in Blue. Ellers hadde verden kanskje gått glipp av en av musikkhistoriens aller mest ikoniske og iørefallende åpningstakter. 12. februar 1924 var Rhapsody in Blue en del av programmet på konserten «An Experiment in Modern Music» som ble arrangert i Aeolian Hall, New York, i anledning Abraham Lincolns fødselsdag. Og da siste klang i Gershwins nye verk tonet ut, reagerte publikum, som blant annet inkluderte Igor Stravinskij, Leopold Stokowski og Fritz Kreisler, etter sigende med vill jubel i salen. Ingen var i tvil om at denne musikken representerte noe nytt og en uhørt sjangeroverskridelse og utvisking av grensegangene mellom klassisk og jazz.

Akkurat hvordan pianostemmen hørtes ut på premieren av Rhapsody in Blue i 1924, er det ingen som vet. Gershwin hadde nemlig for vane å improvisere store deler av solostemmen og den ble ikke notert ned før etter konserten i New York. I det hele tatt hadde Gershwin usedvanlig dårlig tid i komposisjonsarbeidet. Han hadde først takket nei til hele oppdraget, men ombestemte seg i begynnelsen av januar og satte i gang med å komponere i en forrykende fart. Anekdoten vil ha det til at store deler av den skapende prosessen foregikk på toget til Boston. Og selv om Rhapsody in Blue på ingen måte er programmatisk togmusikk à la Arthur Honeggers Pacific 231 fra året før, har også Gershwins stykke dampende rytmer og et ustoppelig driv som lett kan assosieres med damplokomotivets heseblesende ferd over skinnegangene.

Det var på toget, med sine stålrytmer, sitt skramlende skrål, som ofte er så stimulerende for en komponist… Jeg hører ofte musikk i hjertet av støyen. Og der hørte jeg plutselig – og så til og med på notepapiret – hele strukturen i rapsodien, fra start til slutt. Det kom ingen nye temaer til meg, men jeg arbeidet med det tematiske materialet i hodet og forsøkte å tenke ut helheten i komposisjonen. Jeg hørte den som et slags musikalsk kaleidoskop av Amerika, av vår endeløse smeltedigel, av vår enestående nasjonale pepp, av vår metropolske galskap.

(George Gershwin i samtale med Isaac Goldberg 1931, gjengitt i Godbergs biografi om Gershwin)

Opprinnelig hadde Gershwin planlagt å kalle verket for «American Rhapsody», men skiftet navn til Rhapsody in Blue etter å ha sett den amerikanske maleren James McNeill Whistlers oljemaleri Nocturne in Black and Gold – The Falling Rocket (1877), som viser et industrielt motiv innhyllet i blålig tåke og omkranset av fyrverkeri. Gershwins fargerike og jazzinspirerte musikk kler utvilsomt tittelen, og noe av æren for stykkets suksess må komponisten dele med arrangør Ferde Grofé. Hans oppfinnsomme orkestrering, først for jazzband og senere for mange ulike besetninger og i mange ulike versjoner, har definitivt bidratt til verkets varige popularitet.

Selv 100 år etter premieren i New York er Rhapsody in Blue fremdeles et av de mest berømte verkene i skjæringspunktet mellom klassisk og jazz, et ikonisk bilde på mellomkrigstidens USA og et umåtelig populært konsertstykke verden over.

Thomas Erma Møller