Gisle Kverndokk: Three Pictures

1. Rue Lafayette
2. Night in St.Cloud
3. At the roulette table in Monte Carlo

Vi gik ind i spillebanken […] Svære saler – en dyster elegance – Høit under taget og svære speile. Hvilken kvælende luft – mine fødder gled på det polerede flisegulv – Derborte ved spillebordet en klump af mennesker – bøiede rygge – noen armer – og noen ansigter belyste a lampen – Jeg går videre – nye sale – samme stilhed – samme klumper a mennesker ved spillebordene – Som i et fortryllet slot hvor djævlene har en sammenkomst – Spillehelvede i Monaco …

(Edvard Munch i «Den fiolette dagbok», 1891-1892. Tilgang via emunch.no)

Edvard Munchs besøk i Monte Carlo, Monaco i 1891 gjorde utvilsomt sterkt inntrykk på den unge kunstneren, så sterkt at han året etter malte både «Ved ruletten i Monte Carlo» og «Spillere i Monte Carlo». Maleriene er utypiske for Munch, både i form og innhold. I «Ved ruletten i Monte Carlo» eksperimenterer Munch med Gaugins og andres «syntetisme»: store fargeflater og sterke kontraster som fremhever et todimensjonalt perspektiv. Her er ingen ekspresjonisme og eksistensiell angst, men derimot en berusende spilleglede og intens spenning over sjetongene. Munch ble så besatt av stemningen i spillehallen at han besøkte kasinoet igjen og igjen på sine mange turer til den franske rivieraen i 1891 og 1892.

Mer enn hundre år etter at Munch festet gamblingen til lerretet, lot den norske komponisten Gisle Kverndokk (f. 1967) seg inspirere av penselstrøkene i «Ved ruletten i Monte Carlo», da han komponerte det tredje av sine Three Pictures for trompet, fiolin og piano, skrevet til Tine Thing Helseths festival tine@munch i 2013. Også Kverndokks musikk dirrer av spenningen i spillehallen, og man kan nærmest høre ruletthjulet spinne og sjetongene skli over det myke, grønne bordteppet på spillebordet.

I de to første musikalske «bildene» har Kverndokk tatt utgangspunkt i to andre malerier fra Munchs tid i Frankrike rundt 1890, henholdsvis «Rue Lafayette» og «Natt i St.Cloud». I «Rue Lafayette» fra 1891 har Munch fanget livet og omgivelsene i Paris som moderne storby. Dette er et av hans mest impresjonistiske malerier både i perspektiv og penselføring. Våren 1891 bodde Munch selv i Rue Lafayette nr. 49 der han likte å skue ned på «pariserinder med sine bittesmå skjødehunde – pariserlapser med benklæder så vide som sække og tæringspatienter i tullupper fra alle verdenskanter – Det lyser i de røde parasoller og de brogede vårtoiletter». Etter at det brøt ut en koleraepidemi i Paris i 1889, flyttet han til forstaden St.Cloud. Det mørke og melankolske maleriet «Natt i St.Cloud» (1890) har antakelig motiv fra Munchs rom i etasjen over en kafé i St.Cloud der en av hans venner – muligens dikteren Emmanuel Goldstein – sitter hensunket i grubling og skuer ut over Seinen i de sene nattetimer.

Selv om «Natt i St.Cloud» er konkret, håndgripelig og stemningsfullt, hadde Munch allerede begynt å stake ut en ny kurs som kunstner. Omtrent samtidig med at han malte «Natt i St.Cloud» i 1889, skrev han i dagboken: «Det skal ikke længre males interiører og folk som leser og kvinder som strikker. Det skal være levende mennesker der puster og føler og elsker og lider – Folk skal forstaa det hellige ved det og de skal ta seg hatten af som i en kirke. Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg saa.» Munchs brudd med realismen var et faktum. Fire år senere malte han «Skrik».

Kverndokk har fanget stemningen i Munchs malerier og skapt musikalske ekvivalenter til det yrende bylivet i «Rue Lafayette» og de nattlige stemningene i «Night in St.Cloud». Han har også gjenskapt noe av Munchs impresjonistiske formløshet og tilslørende penselføring i tonelandskapet selv om den musikalske impresjonismen og Debussy er et stykke unna. Three Pictures ble urfremført i 2013, og Kverndokk har også omarrangert verket til en orkestersuite.

Thomas Erma Møller