Igor Stravinskij: Historien om en soldat

1. Marche du Soldat [Soldatens marsj]
2. Petits airs au bord du ruisseau [Småstykker ved bekken]
3. Pastorale
4. Marche royale [Den kongelige marsjen]
5. Petit Concert [Den lille konserten]
6. Tango
7. Valse
8. Ragtime
9. Danse du diable [Djevelens dans]
10. Petit Choral [Liten koral]
11. Couplets du diable [Djevelens sang]
12. Grand choral [Stor koral]
13. Marche triomphale du diable [Djevelens triumfmarsj]

Soldaten Joseph Duprat er på 15-dagersperm fra sine militære plikter og har akkurat satt seg ned ved en bekk for å spille fiolin når han plutselig overrumples av djevelen. Djevelen overtaler soldaten til å selge ham fiolinen sin i bytte for en bok som skal gi endeløs rikdom og magiske krefter. Duprat blir attpåtil med djevelen for å få en tre dager lang innføring i bokens egenskaper. Når han endelig kommer hjem, innser han at tre dager er blitt til tre år og at hjembygda betrakter ham som et spøkelse. Vondt blir til verre og soldaten angrer på sin pakt med djevelen, som stadig dukker opp i nye forkledninger og forpester livet hans. Til slutt kjøper soldaten sin gamle fiolin tilbake, bare for å innse at han ikke lenger kan spille en eneste tone. Et glimt av håp lyser mot ham når han tror at han overlister djevelen og redder en syk prinsesse. Siste ord er likevel ikke sagt. Djevelen eier tross alt den deserterte soldatens sjel.

Den russiske varianten av Faust-fortellingen i Aleksandr Afanasjevs eventyrsamling, omskapt til libretto og modernisert av sveitsiske Charles Ferdinand Ramuz, kunne knapt ha passet bedre til tidsånden i Europa høsten 1918. Første verdenskrig var på hell og hundretusener av bleke og utmattede soldater vendte hjem fra det blodige gjørmebadet i skyttergravene. De som ikke selv hadde omkommet i infernoet, hadde sett ubeskrivelig djevelskap, og arrene i sjelen var nok like dype som de fysiske skavankene de bar med seg. Samtidig hadde revolusjonen i Russland året før, også det en blodig affære, kastet det russiske samfunnet ut i kaos og borgerkrig.

Midt i det skadeskutte Europa, ved Geneve-sjøens bredder, satt lutfattige Igor Stravinskij (1882–1971) i eksil. Alle finansielle bånd til Russland var kuttet av bolsjevikene og det var umulig å returnere til hjemlandet. Til tross for at han hadde vakt furore og betydelig oppmerksomhet med ballettene Ildfuglen, Petrusjka og Vårofferet i Paris noen år tidligere, var han på desperat jakt etter oppdrag og inntekt. Da ble samarbeidet med Ramuz særdeles kjærkomment. Omstendighetene gjorde at det var nødvendig å finne alternative besetninger og former, og resultatet ble den høyst originale Historien om en soldat for syv musikere (fiolin, kontrabass, klarinett, fagott, kornett, trombone og slagverk), forteller og danser.

Til tross for dystre omstendigheter og økonomisk besetning, skapte Stravinskij en bemerkelsesverdig rik musikalsk palett. Verket åpner med en merkelig marsj – en parodi på militær stringens som halter av gårde i uregelmessige fraser og arketypiske Stravinskij-dissonanser. Deretter står fiolinspillet naturlig nok i fokus når soldaten spiller sine repetitive og folkelige toner ved bekkefaret – Stravinskij spiller på åpne strenger og fiolinens dype register for å få frem den folkemusikalske effekten. Spøkelsesmusikken i «Pastorale» har duse, nærmest impresjonistiske klanger før Stravinskij smeller til med en kongelig pasodoble. Stravinskijs musikalske mangfoldighet blir ytterligere forsterket i de tre dansesatsene der han gir sine vidunderlig snodige varianter av tangoen, valsen og ragtimen.

Senere i livet var Stravinskij opptatt av å fremheve inspirasjonen fra tidlig jazzmusikk både i klang og rytmikk i Historien om en soldat. En minst like viktig inspirasjonskilde var nok likevel jødiske klezmer-orkestre, som Stravinskij kjente godt og som ofte hadde en besetning som kunne minne om den Stravinskij valgte i Historien om en soldat. Uansett hentet Stravinskij inspirasjon fra mange kilder i arbeidet med verket, og til og med koraler i Luther/Bach-tradisjonen fikk plass i det musikalske stilkaleidoskopet. Alt er likevel pakket inn i en knasende sprø og tørrvittig neoklassisk innpakning, og verket kan sies å innvarsle overgangen fra den «russiske» til den «neoklassiske» perioden i Stravinskijs stilutvikling.

Historien om en soldat ble urfremført i Lausanne 28. september 1918, takket være solid økonomisk støtte fra den sveitsiske finansmannen Werner Reinhart som verket også er tilegnet. Etter premieren hadde Stravinskij og Ramuz planlagt å ta med seg det lille ensemblet på turné – de hadde allerede kjøpt minibuss og tenkte seg rundt i Europa med sitt eiendommelige musikkteater. Både planene og minibussen ble imidlertid parkert da spanskesyken herjet rett etter verdenskrigen og Stravinskij selv også ble smittet og sengeliggende i ukevis.

Senere er verket blitt fremført utallige ganger i mange ulike versjoner, og Stravinskij samlet også de musikalske numrene i en egen suite som kan fremføres uten danser og forteller.

Thomas Erma Møller