Johannes Brahms: Trio for horn, fiolin og piano

Andante
Scherzo
Adagio mesto
Allegro con brio

Allerede fra de alvorstunge akkordene, de brutte arpeggioklangene i pianostemmen i innledningen, er stemningen utvetydig. Horn- og fiolinstemmen bidrar med lengselsfulle, sukkende motiver. Sårheten og sorgen, resignasjonen og fortvilelsen, er blottlagt og ufravikelig. Her er ingen imponerende musikkstrukturelle byggverk, ingen omfattende bearbeiding av melodiske kjernemotiver eller fancy harmonisk utvikling som komponisten ellers var så kjent for. Her er bare hjerteskjærende melodilinjer, stillhet og de musikalske minnene om en mor.

Det er liten tvil om at den uttrykksfulle og vondvakre tredjesatsen representerer den emosjonelle kjernen i Johannes Brahms’ (1833–1897) Trio for horn, fiolin og piano (op. 40). For Brahms var hornklangen uløselig forbundet med minner fra barndommen. Faren var hornist og også Johannes lærte seg å traktere instrumentet i unge år. Derfor var den tross alt uvanlige besetningen et naturlig valg da Brahms skulle komponere sitt første kammermusikkverk etter at moren Christiane gikk bort i 1865. Mange har betraktet horntrioen som en kammermusikalsk parallell til komponistens berømte Ein deutsches Requiem. Verkene er komponert på samme tid og reflekterer begge, på hver sin måte, over møtet med døden.

Brahms nostalgiske kjærlighetsforhold til hornklangen gikk likevel utenpå det personlige og familiære plan. Han ga gjerne hornet fremtredende roller i de store symfoniske verkene sine og var spesielt glad i det ventilløse naturhornet. Selv om det moderne hornet med ventiler hadde vært i bruk i flere tiår, valgte Brahms likevel å skrive horntrioen for det gamle naturhornet. Musikkhistorisk hadde naturhornet gjerne blitt brukt for å frembringe assosiasjoner til det landlige og pastorale, og ikke minst til jakt. Disse konnotasjonene var selvsagt velkjente for Brahms, og både i den energiske andresatsen og i den galopperende fjerdesatsen av horntrioen er det tydelige jaktmotiver i det melodiske materialet. Brahms komponerte store deler av verket på en hytte i nærheten av Schwarzwald i Baden og fikk trolig inspirasjon til flere av satsene da han vandret rundt på de skogkledde åsene. Det er for øvrig blitt påpekt at Brahms i finalesatsen baserer seg på en variant av den tyske folkesangen «In der Weiden steht ein Haus» (Det står et hus i engen).

Det er ikke bare besetningen og den gripende adagioen som gjør Brahms’ opus 40 til et uvanlig og enestående verk i den musikkhistoriske sammenhengen. Brahms brøt også med den tradisjonelle satsrekkefølgen. I stedet for å begynne med en intens og rask allegrosats i sonatesatsform, slik han og hans forgjengere hadde hatt for vane, valgte han å la horntrioen rugge forsiktig i gang med en bedagelig andante. Den vuggende innledningen er full av beroligende trygghet, men også melankolsk mørke, og har nærmest preg av en vuggesang – kanskje også dét minner fra barndommen.

Trio for horn, fiolin og piano ble urfremført i Zürich i 1865 og har siden vært en av få horntrioer med fast plass på det kammermusikalske kjernerepertoaret frem til den har fått selskap av enkelte artsfeller i nyere tid, som György Ligetis horntrio fra 1982, for øvrig med undertittelen «Hommage à Brahms». Selv om Brahms utvilsomt foretrakk hornklangen, innså han hvor uvanlig besetningen var og tilføyde en alternativ stemme for cello, og verket fremføres også relativt ofte i den mer tradisjonelle pianotriobesetningen.

Thomas Erma Møller