Johannes Brahms: Trio for piano, klarinett og cello

Allegro
Adagio
Andantino grazioso – Trio
Allegro

«Jeg har arbeidet nok – nå kan de unge ta over!», erklærte Johannes Brahms (1833–1897) i en blanding av resignasjon og selvtilfredshet i 1890. Samtidig skrev han testament og planla åpenbart sin egen pensjonisttilværelse. Brahms hadde kjent vekten av den tunge, tyske tradisjonen og av sin nådeløse selvkritikk hele karrieren. Og da virket nok en bedagelig alderdom med god mat og drikke på de lokale kneipene i Wien forlokkende – hadde det bare ikke vært for at han dro tilbake til sitt kjære Meiningen i 1891. Hofforkesteret i Meiningen hadde en spesiell plass i Brahms’ hjerte etter at han dirigerte der på 1880-tallet og oppnådde stor suksess med urfremføringen av Symfoni nr. 4 i 1885. Denne gangen var det likevel ikke orkesteret som bergtok Brahms, men klarinettspillet til Richard Mühlfeld. Anekdoten forteller at Brahms kunne sitte fjetret i timevis og høre på Mühlfeld øve. Samtidig ble skapertrangen sterkere og sterkere, og til slutt var det ikke annet å gjøre enn å utsette pensjoneringen.

Akkurat som Mozarts møte med klarinettisten Anton Stadler hadde gitt et kunstnerisk samarbeid av de sjeldne og udødelige verk for instrumentet mer enn hundre år tidligere, ble også Brahms’ samarbeid med Mühlfeld et vendepunkt. Sent i livet komponerte han fire kammermusikkverk med klarinetten i sentrale roller: den berømte Klarinettkvintett (op. 115), To klarinettsonater (op. 120) og Trio for piano, klarinett og cello (op. 114). Selv om trioen ikke er fullt så høyt aktet som kvintetten, viser den at Brahms, med Mühlfelds hjelp, behersket klarinettens store og unike uttrykks-, klang- og toneregister til fulle. Som de fleste av Brahms’ sene verk, er også Trio for piano, klarinett og cello badet i høstgult lys og nostalgiske stemninger. Da er både klarinetten, med sin evne til lange legatolinjer og dype chalumeau-klang, og celloen med sin lidenskap og klanglige intensitet ideelle instrumenter. Dessuten viste Brahms at de to kompanjongene klinger usedvanlig godt sammen.

Allerede i de første taktene av første sats begynner dialogen mellom de to med celloens melankolske åpningsmotiv og klarinettens svar like etter før de to synger så ettertenksomt og stillferdig sammen satsen igjennom. Selv om Brahms’ eget instrument, pianoet, også kommer frem til overflaten fra tid til annen, må det likevel finne seg i å bli henvist til rollen som subtil og forståelsesfull akkompagnatør for de to hovedpersonene. Enda tydeligere er dette i den lyriske og langsomme andresatsen der klarinettens og celloens lyttende samspill er spesielt vart, varmt og kjærlig. Kanskje var det denne satsen som fikk musikkbibliotekaren og Brahms’ nære venn Eusebius ‘Mandy’ Mandyczewski til å uttale om trioen at «det er som om de to instrumentene er forelsket i hverandre». Tredjesatsen er en vals med «brahmsk» eleganse og en lettsindighet som ikke var altfor vanlig i hans sene produksjon. Finalerondoen er trioens mest energiske sats og synes å være inspirert av sigøynermusikken, eller den «ungarske stilen», som hadde fascinert Brahms hele karrieren.

Brahms komponerte både Trio for piano, klarinett og cello og Klarinettkvintett i løpet av en inspirert sommer i Bad Ischl i 1891 og urfremførte trioen sammen med Mühlfeld og cellisten Robert Haussmann først på en privat tilstelning i Meiningen i november og deretter offentlig i Berlin i desember samme år.

Thomas Erma Møller