Kurt Weill: Utvalgte sanger

Nannas Lied
Youkali
Alabama song
Es regnet
I’m a stranger here myself
Je ne t’aime pas

Kurt Weill (1900–1950) risikerte mye da han dreide karrieren som klassisk komponist i retning teaterscenen på 1920-tallet. For det første ble han uglesett blant de mest ihuga modernistkollegaene. Komposisjonene hans fikk tidlig merkelappen kabaretmusikk, en betegnelse som særlig i klassiske kretser var ment som en fornærmelse. Samtidig traff han et skrikende behov i mellomkrigstidens publikum, og samarbeidet med Bertold Brecht (1898–1956) resulterte i den utrolig populære Tolvskillingsoperaen (1928) og mengder av teatermusikk og sanger. Weill var opptatt av å skrive musikk til og for folket – han var aktivt medlem i den venstrevridde kunstnerorganisasjonen «November-gruppen», og både hans kulturpolitiske prosjekt og hans upretensiøse holdninger til populærkulturelle uttrykk, gjorde ham til en folkefavoritt på 1920-tallet.

På 1930-tallet tok imidlertid Weills liv og karriere en enda mer dramatisk vending. Med jødiske aner var det umulig for Weill å bli i Tyskland da Hitler kom til makten i 1933. Han dro først til Paris før han emigrerte til USA i 1935. Også Brecht måtte flykte fra nazistene. Mange av skuespillene hans var satiriske og regimekritiske, og også han forlot Tyskland i 1933. Ett av Brechts mange anti-nazistiske skuespill var «Die Rundköpfe und die Spitzköpfe», som hadde premiere i 1936. Skuespillet handler om det fiktive landet Yahoo der styresmaktene holder et jerngrep på makten ved å sette «rundhodene» opp mot «spisshodene». Det er ikke vanskelig å se paralleller til nazistenes raseideologi. Opprinnelig var det Hans Eissler – også han en «folkets» komponist – som hadde skrevet musikken til skuespillet, men i 1939 komponerte Weill en egen sang, Nannas Lied, til en av tekstene fra Brechts drama. Sangen var en julegave til kona, Lotte Lenya.

Nannas Lied er en tidligere prostituerts hjerteskjærende sørgmodige vise: «Takk Gud for at alt går så fort forbi, både kjærligheten og sorgen. Hvor er tårene fra i går kveld? Hvor er snøen som falt i fjor?», synger hun og prøver desperat å skjule sin fortvilelse. Den siste tekststrofen har Brecht for øvrig lånt fra den franske middelalderpoeten Francois Villons’ «Ballade des dames du temps jadis». I Nannas Lied er ikke Weills tonespråk bare umiddelbart og treffende i det bittersøte uttrykket, men har også en sentimental inderlighet av nærmest ‘«schubertsk» kaliber.

Den bittersøte melankolien og sentimentaliteten er også tydelig i Youkali (1934). Weill skrev opprinnelig denne habaneraen som et instrumentalt mellomspill til Jacques Devals skuespill «Marie Galante» da han prøvde å slå gjennom på den franske teater- og kabaretscenen i Paris. Teksten handler om et paradisisk sted – «Youkali, det er stedet for vårt begjær. Youkali, det er glede, det er tilfredsstillelse». Stedet viser seg til slutt likevel å være en drøm. Som frittstående sang med denne teksten, var Youkali glemt, helt til Lotte Lenya overrakte manuskripter og annet materiale etter Weill til sopranen Teresa Stratas, like før hun døde i 1981.

I Alabama Song er det den mer skranglete kabaretkomponisten som presenterer seg. Den parodiske sangen, med den gebrokne og på grensen til absurde teksten («Show me the way to the next whiskey bar! Oh, don’t ask why. For if we don’t find the next whiskey bar, I tell you we must die. Oh, moon of Alabama …»), var opprinnelig en del av Brechts syngespill Mahagonny fra 1927, der den ble sunget av den prostituerte karakteren Jenny og hennes kollegaer. På premieren ble rollen for øvrig spilt av Lotte Lenya. Sangen ble senere brukt igjen i Brecht/Weill-operaen Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (1930). Utenfor klassiske kretser er sangen likevel desidert mest kjent i The Doors’ legendariske versjon fra 1966, og senere gjorde også pop-ikonet David Bowie sin egen, merkverdige tolkning av sangen.

På samme måte som Nannas Lied, viser også Es regnet Weills evne til å uttrykke personlig sorg og smertefull melankoli i et tonelandskap helt i grenseland mellom teatermusikken og den klassiske lieden. I 1933 hadde Weill akkurat blitt fordrevet fra sitt eget hjemland, og det må ha vært en sterk opplevelse for ham da den franske multikunstneren Jean Cocteau presenterte et lite bruddstykke av et dikt på tysk for ham under et middagsbesøk i Paris. Weill oppfordret Cocteau til å fullføre diktet og hjalp ham med det tyske språket. Resultatet ble Es regnet, et gripende uttrykk for den fortvilelsen Weill og mange andre må ha følt i Tyskland på 1930-tallet: («[…] Solen kan ikke skinne lenger! ‘Det regner’, sa vindusruten. Den sier bare det den tenker! La oss gråte sammen.»)

Etter at Weill hadde flyktet til USA, var han opptatt av å utvide sitt scenemusikalske repertoar, og amerikanske «musicals» var en relativt ung sjanger som passet «kabaretkomponisten» Weill som hånd i hanske. I’m a stranger here myself fra musikalen One Touch of Venus fra 1943 viser hvor lynraskt Weill absorberte en mer jazzinspirert Broadway-stil og laget sin egen vri på et erkeamerikansk stiluttrykk. Musikalen har tekst av Ogden Nash og er delvis basert på myten om Pygmalion fra gresk mytologi, der en skulptør blir forelsket i en av sine egne skulpturer.

På samme måte er også Je ne t’aime pas et lysende eksempel på Weills tilpasningsdyktighet, denne gangen til den lidenskapelige franske kabaretstilen fra 1930-tallets Paris. Også denne sangen stammer fra årene like etter Weills flukt fra hjemlandet. Brecht hadde utvilsomt rett i at «Weill ankom Paris uten noe annet enn sitt gode navn og rykte», men selv om han var kjent i Frankrike på grunn av den franske versjonen av Tolvskillingsoperaen, var han likevel helt avhengig av å skaffe seg nye kontakter i den franske hovedstaden. En av disse kontaktene ble den unge, franske kabaretsangeren og filmstjernen Lys Gauty, som blant annet bestilte denne sangen av Weill i 1934 og gjerne fremførte og promoterte musikken hans. De stadig gjentatte «Je ne t’aime pas» (jeg elsker deg ikke) blir bare mer og mer desperate ettersom sangen skrider frem, og kanskje var sangen personlig motivert for Weill, som akkurat da var inne i et midlertidig brudd med kona Lenya.

Til sammen viser dette utvalget av sanger noe av bredden i Weills sangproduksjon: Sangene spenner fra stiliserte habaneraer til amerikansk broadway, fra quasi-schubertsk lied til fransk kabaret, men alltid med Weills umiskjennelige melodier og evne til å formidle store følelser utilslørt og direkte, langt inn i hjerterota og dypt ned i folkedypet.

Thomas Erma Møller