Nikolai Kapustin: konsertetyder

1. Prelude
6. Pastoral
7. Intermezzo

Alt lå til rett for at den ukrainske komponisten og pianisten Nikolai Kapustin (1937–2020) skulle bli en ny Prokofjev, Rachmaninov eller Horowitz. Han fikk streng sovjetisk skolering i Moskva på 1950-tallet og ble tidlig en klassisk klavervirtuos. Men den talentfulle tenåringen hadde en hemmelighet. Da mørket senket seg over Moskva, familien sov, konservatoriet var nattestengt og styresmaktenes søkelys sluknet, satt Kapustin klistret til radioapparatet og hørte på «Voice of America». Og det gikk ikke lang tid før Benny Goodman og Nat King Cole ble like store helter som Liszt og Rachmaninov for den unge pianisten. Heldigvis var Kapustins pianolærer, Avrelian Rubakh, også hemmelig beundrer av jazz og krydret teknikkterping på timene med å la Kapustin spille jazz – en modig handling i det stalinistiske Sovjet. Kapustin fortsatte med sin spaltede stiltilnærming og spilte klaverkonserter av Rachmaninov på konservatoriet og i jazzkvintett på Moskvas luksusrestauranter. Samtidig begynte han å komponere og nøt godt både av den første politiske tøværsperioden (1953–1964) etter Stalins død og glasnost på 1980-tallet, som gjorde at han våget å komme ut med sin særegne stilfusjon.

Selv om Kapustin slapp relativt billig unna det sovjetiske skrekkveldet, ble ikke komposisjonene hans møtt med umiddelbar begeistring fra det internasjonale musikklivet. I det klassiske samtidsmusikkmiljøet ble han sett på som en sær jazzpianist som ikke hadde noen forbindelse til moderne og post-moderne strømninger. Jazzmiljøet, på sin side, betraktet aldri Kapustin som jazzmusiker og kritiserte både hans mangel på improvisasjon og hans «klassiske» troskap til nedskrevne noter og fastlagte former. Selv var Kapustin aldri i tvil:

Jeg var aldri en jazzmusiker. Jeg forsøkte aldri å bli en ekte jazzpianist, men jeg måtte det på grunn av komponeringen. Jeg er ikke interessert i improvisasjon – og hva er vel en jazzmusiker uten improvisasjon? Alle mine improvisasjoner er nedskrevet, og de ble mye bedre av det.

Trangen til å komponere i krysningspunktet mellom klassisk og jazz var likevel sterk for Kapustin, og han fordypet seg i mange ulike jazzidiomer, fra Joplins gamle ragtime til samtidige jazzpianister som Corea og Jarrett, for ikke å snakke om hans favorittpianist, Oscar Peterson. Kapustin var langt ifra den eneste som søkte en fusjon av elementer fra klassisk og jazz. Det særegne med Kapustin er likevel at stilene settes sammen på en så utilslørt og nærmest ubehøvlet måte. Her lever Prokofjev og Peterson, Joplin og Rachmaninov, helt side om side.

Et typisk eksempel på Kapustins tonespråk er de åtte oppfinnsomme og teknisk krevende Konsertetydene, op. 40, fra 1984. På den ene siden er stykkene virtuose og voldsomme som Liszts konsertetyder eller Rachmaninovs preludier, men på den andre siden låter de som ragtime eller jazz fra ulike tider. Hør bare hvordan Joplin og Peterson rocker i bakgrunnen i den første («Preludium») og tredje («Toccata») etyden, som for øvrig har samme djevelsk driv som Schumanns eller Prokofjevs berømte toccataer. Den andre etyden («Reverie») er en slags jazzy variant av Rachmaninovs Preludium op. 23 nr. 9 eller Liszts transcendentaletyder, og den fjerde («Remembrance») er en slags drøm der Chick Corea møter Rachmaninov. Jevnt over er det høy puls i Kapustins konsertetyder, og selv den sjette, med den idylliske tittelen «Pastorale», jages fram av joplinske ragtimerytmer. I den syvende («Intermezzo») er Kapustin på full fart inn på Broadway med toner som kan gi assosiasjoner til amerikansk musikkteater med George Gershwin i spissen. I den forbindelse er det verdt å nevne Earl Wilds Seven Virtuoso Etudes (1973) over temaer av Gershwin – en av få komposisjoner som kan minne om Kapustin.

Som eminent pianovirtuos var Kapustin naturlig nok en sentral fortolker av egne verk, men det var først da internasjonale stjernepianister som Marc-André Hamelin og Yeol Eum Son begynte å fremføre og spille inn musikken hans på 2000-tallet, at verden fikk ørene opp for denne særegne klassiske jazzpianisten fra Sovjet.

Thomas Erma Møller