Adagio og Allegro for horn og piano

Robert Schumann (1810–1856) var en plaget sjel. Ikke bare var han en romantisk kunstner med intense lengsler og et overveldende følelsesliv. Han utviklet etter hvert også en mental sykdom, ble innlagt og hadde allerede forsøkt å ta sitt eget liv da han døde av lungebetennelse på institusjon, 46 år gammel. Ettertidens musikkhistoriske diagnostikere har slått fast at Schumann trolig hadde en kombinasjon av bipolar lidelse og kvikksølvforgiftning. Selv hadde Schumann en langt mer poetisk måte å fremstille sitt vekslende vesen på. Inspirert av Jean Pauls Flegeljahre, skrev han iherdig i dagboken sin om de oppdiktede karakterene Florestan og Eusebius. Florestan var den lidenskapelige og flamboyante romantikeren, Eusebius den innadvendte og melankolske grubleren. Sammen reflekterte de Schumanns urolige indre, der perioder med lykkerus og skaperkraft stadig vekk ble avløst av tungsinn og håpløst mørke (diagnostikerne ville nok ha kalt det manisk-depressiv adferd).

Ut av dette kunstnersinnet strømmet det likevel jevnt og trutt uforglemmelig musikk – først en rekke pianostykker, så sanger og kammermusikk og til slutt store symfonier og solokonserter. Mange av Schumanns verker reflekterer nettopp vekslingen mellom det lidenskapelig romantiske og det ettertenksomme og melankolske. Og ett av verkene der dette er tydelig, er Adagio og Allegro for horn og piano (op. 70). I 1849 fikk Schumann en raptus av inspirasjon til å komponere små miniatyrer for ulike blåseinstrumenter med pianoakkompagnement. Det resulterte i Fantasistykker for klarinett og piano (op. 73) og Tre romanser for obo og piano (op. 94), i tillegg til mange pianostykker, sanger og annen kammer- og orkestermusikk.

I åpningen av Adagio og Allegro er det Eusebius som taler. Her skal pianisten og hornsolisten spille «Langsam, mit innigem Ausdrück». Musikken har riktignok romantisk svell og frasering, men holder seg likevel kontemplativ og intim, helt fram til Florestan tar over i allegroen og karakteren plutselig skifter til «Rasch und feurig». I det fyrrige partiet får særlig hornisten vist frem sin virtuositet. I motsetning til Brahms som gjerne foretrakk naturhornet, var Schumann rask med å utnytte de nye kromatiske mulighetene i ventilhornet som ble introdusert for alvor på 1830- og 1840-tallet. Allegroen brenner av gårde i heseblesende tempo, men blir plutselig avbrutt av et roligere parti som minner om stemningen og uttrykket fra åpningen. Like plutselig skifter musikken igjen tilbake og avsluttes med gnistrende virtuost og lynraskt hornspill.

Brev og andre kilder vitner om at Schumann koste seg med å komponere disse lettere miniatyrene, såkalt «Hausmusik». «Jeg hadde mye moro med det», uttalte han tilfreds da kona Clara urfremførte Adagio og Allegro med hornisten Julius Schlitterlau. Også Clara var begeistret og skrev om stykket at det var «briljant, friskt og lidenskapelig. Akkurat slik jeg liker det!». Senere la Schumann til alternative solostemmer for cello og bratsj, men verket er utvilsomt komponert med hornets karakteristiske klang og idiomatiske muligheter i tankene. Derfor har det også blitt en favoritt på mange hornisters kammermusikkrepertoar.

Thomas Erma Møller