Wolfgang Amadeus Mozart: Pianotrio nr. 2 (‘Kegelstatt’)

1. Andante
2. Menuetto
3. Rondeaux: Allegretto

Forbindelsen mellom klassisk musikk og bowling er neppe åpenbar for de fleste, men Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) var et usedvanlig musikalsk geni med en usedvanlig leken personlighet, og både bowling og biljard var blant hans foretrukne fritidssysler. På 1700-tallet ble bowlingen som regel spilt på en utendørs bowlingbane, en såkalt «kegelstatt» på tysk, og både baller og kjegler var av tre. Wiens tradisjonsrike fornøyelsespark Prater hadde bowlingbaner allerede på 1600-tallet, og kanskje var disse arena for Mozarts kjeglespill. Det finnes også kilder, fra Mozarts egen hånd, på at han komponerte musikk mens han bowlet med venner. Likevel er det antakelig en misforståelse som førte til at Pianotrio nr. 2 (K. 498) fikk tilnavnet «Kegelstatt». Det var nemlig på manuskriptet til en serie hornduetter (K. 487), og ikke pianotrioen, at Mozart hadde notert «Wien 27. juli 1786 under et kjeglespill». Mye tyder på at et noteforlag blandet sammen verkene eller kanskje mente at en uvanlig undertittel ville gjøre trioen mer salgbar. Samtidig tyder alt vi vet om Mozart på at han tenkte musikk døgnet rundt, og det er helt naturlig at han fikk ideer til alle slags verk både over biljardbordet og på bowlingbanen.

Det som er sikkert, er at Mozarts vennskap var en viktig inspirasjonskilde i komposisjonsarbeidet. Pianotrio nr. 2 er skrevet spesifikt med tanke på to av disse vennene, klarinettist Anton Stadler og en av hans favorittpianoelever, Franziska von Jacquin. Vennskapet med Jacquin-familien betydde mye for Mozart på et personlig plan, og han betraktet Franziskas bror, Gottfried, som en av sine nærmeste venner. I et brev til Gottfried i 1787 roste Mozart Franziskas flid og lærelyst som elev. Hvorvidt Mozarts følelser for Franziska overskred det vennskapelige og pianopedagogiske, blir rene spekulasjoner, men han elsket å undervise henne og tilegnet henne Pianotrio nr. 2. Verket ble urfremført av Anton Stadler, Franziska Jacquin og komponisten selv – eller «Signora Dinimininimi, Natschibinitschibi og Punkitititi» i Mozarts absurde kallenavngalleri – hjemme hos familien Jacquin.

Det var ikke uvanlig at Mozarts personlige relasjoner var med på å forme verkene, og i Pianotrio nr. 2 er dette tydelig ikke bare i den uvanlige besetningen – det finnes knapt musikk for klarinett, bratsj og piano fra før 1786 – men også i den musikalske substansen. Pianostemmen kunne komponisten selv ha spilt i blinde, eller han kunne ha spilt en fiolinstemme, men på 1780-tallet moret han seg mest med å spille bratsj i kammermusikalske sammenhenger. Stadler var en virtuos pioner på det nye instrumentet og kjent for lange, lyriske legatolinjer og klarinettens særegne klang i det dype chalumeau-registeret. Og Mozart visste å utnytte både instrumentets og Stadlers egenskaper. Hør bare på de lekre, luftige linjene i den uvanlig rolige førstesatsen eller på den eminente balansen mellom klarinetten og den dype strykeklangen i bratsjen. Mozart stolte åpenbart også på evnene til sin flittige pianostudent og ga Franziska Jacquin flere fine og virtuose passasjer, særlig i den avsluttende rondosatsen. Samtidig er musikken ikke mer komplisert enn at dyktige musikervenner kunne sette seg ned og spille den etter et slag bowling eller to.

Thomas Erma Møller